Sturla J. Stålsetts innlegg på topplederkonferansen til Frivillighet Norge 12. januar 2011.

1. 1
Organisasjonene som tjenesteleverandører:
Merverdi og utfordringer.
Sturla J. Stålsett
Kjære kolleger medlemmer i Frivillighet Norge, kjære politikere!
Takk for at jeg får ordet ved en så viktig anledning. Temaet for dagens konferanse er høyaktuelt og
av stor samfunnsbetydning i et valgår. Det vet alle som har fulgt den politiske debatten i den
senere tid. Og vi har fått det bekreftet før pausen.
Hva står på spill? Det som står på spill er vårt velferdssamfunns bærekraft og rommeevne inn i et
nytt tiår. Og det er nært knyttet til hvem vi er her, hvordan vi for står oss selv, vår innsats og vårt
bidrag til fellesskapet, og – like mye – hvordan beslutningstagere, politikerne, og opinionen – folk –
forstår oss og vårt bidrag – og hva de eventuelt har tenkt å gjøre med det. I et valgår.
Utfordringen jeg har blitt gitt i mitt korte innlegg er denne: “Organisasjonene som
tjenesteleverandører. Merverdi og utfordringer.” Hva menes med det? Organisasjonene her er
selvsagt vi her – som kan betegnes vekselsvis som frivillige organisasjoner, ideell sektor eller
tredje sektor. For enkelthets skyld nå: ‘Organisasjonene’
La meg ta refrenget og konklusjonen med engang. Det er sånn: Tre, ikke to. Vårt samfunn,
velferdssamfunnet består av tre typer aktører, ikke to. Det handler ikke om enten offentlig eller
privat. Det handler på det ene siden om offentlige aktører, og så handler det om kommersielle
markedsaktører. Men på den tredje side, så handler det om frivilligheten, om ideelle aktører. Og
min påstand er altså at det er helt avgjørende for velferdssamfunnets nåtidige og framtidige
bærekraft og rommeevne at politikerne får klart for seg betydningen av denne tredelingen, og er
villige til å bevare og styrke denne tredelingen. For å forstå denne tredelingen må en for stå hva
som er unik med oss i organisasjonene, i frivilligheten, i ideell sektor. Unikt i den doble
betydningen av særpreget, og spesielt verdifullt for samfunnet. Unikt i betydningen spesiell
kvalitet.
Derfor treffer konferansens tema så godt. For det er ingen tvil om at velferdssamfunnet står foran
store utfordringer i dette året og tiåret som vi nettopp har gått inn i. Vil det ha bærekraft, det vil
si, vil det kunne løse oppgavene med de tilgjengelige ressursene? Eller, sagt på en annen måte, vi
vil som fellesskap vise evne og vilje til å dedikere de ressursene som trengs til å løse de
fellesoppgavene vi står overfor? Det er jo nært knyttet til hva jeg kaller velferdssamfunnets
rommeevne: Vil dette velferdssamfunnet fortsatt evne og ha som ambisjon å romme alle, favne
alle, eller vil det bli forbeholdt for stadig færre.
I møte med disse spørsmålene, sees vi ofte på som bidragsytere av kapasitet, eller kvantitet. Jo,
frivillig innsats innebærer uant mye ekstra kapasitet og arbeidskraft, og dermed ressursbesparinger
for samfunnet eller for kommunene. Vi selv er ofte snare med å påpeke det, selv om de fleste
regnestykker svikter og er utilstrekkelige.
Men her er poenget: Kapasitet i betydning kvantitet er ikke hovedpoenget. Og hvis det gjøres til
hovedpoenget, så står man i fare for å rive grunnlaget under det bidraget man fra politisk hold
ønsket seg. For det er få – om noen – som lar seg engasjere i frivillig eller ideell virksomhet med
den hovedmotivasjon å spare samfunnet for ressurser, eller å bidra til å øke overskuddet i
markedsbaserte bedrifter og tjenester, for den saks skyld. Drivkraften ligger et annet sted.
Drivkraften ligger i det jeg vil kalle andre-interesse eller hverandre-interesse. Og denne

2. 2
drivkraften kan svekkes dersom den så å si instrumentaliseres ved å legges inn først og fremst
som et plussbidrag i andres, særlig politikeres, regnestykker.
Derfor er merverdien er et litt skummelt begrep her, fordi det er så økonomisk ladet. Og det skal jo
nettopp i de følgende innleggene, regner jeg med, belyse det som er mer enn økonomi. Det som er
kvalitet, det som er unikt, det som er uerstattelig ved innsatsen av frivillige og ideelle aktører.
Mitt tema er altså: Organisasjonene som tjenesteleverandører. Gitt frivillighetens oppslutning og
rolle i samfunnet, og vårt selvbilde i så måte, er innslaget av ideelle tjenesteleverandører relativt
sett lavt, om lag 6% (Sivesind), og nest lavest i Europa. Det varierer fra felt til felt. Innsatsen er
prosentvis stor og betydningsfull på en del områder, som for eksempel på rusfeltet og i bistand
Hvorfor er det avgjørende å styrke denne andelen – ikke for oss isolert sett, men for samfunnnet
som helhet? På grunn av det unike, den kvaliteten som denne sektoren kan bidra med. Og hva er
det? Mye har vært nevnt allerede i innledningsforedragene. Vi bidrar med å gi legitimitet og folkelig
bredde, oppslutning om fellesskapet og fellesoppgavene. Vi bidrar med pionervirksomhet,
entreprenørskap, risikovilje og lang og tro og tålmodig tjeneste ,i sektorer få bryr seg om, eller
som ikke lønner seg. Vi bidrar med kritikk og uavhengighet, frihet og mangfold i løsningen av
fellesoppgavene. Slik styrker vi også velferdssamfunnets rommeevne. Ikke minst mennesker og
grupper som i andres og egne øyne befinner seg i samfunnets randsoner, med liten makt og
innflytelse, finner sin styrke i å delta i frivillighet og ideell sektor, og er representert her. Vi styrker
dermed både det som med fine uttrykk kan kalles den sosiale sammenhengskraften (social
cohesion) og den sosiale kapitalen, tilliten i vårt samfunn. Dette er uvurderlig, også i det å leverer
velferdssamfunnets vitale tjenester.
Dette er vel alle enige om? Hva er da problemet? Problemet er at når politikere og andre ikke
evner å se det særpregede, se at det handler om tre, ikke to, og se oss først og fremst som ekstra
arbeidskraft og ikke som noe med særskilt verdi og kvalitet, så glipper det. Da svekkes denne
sektoren til tross for alle gode støtteerklæringer fra et samlet politisk Norge.
Det er dette det nå er om å gjøre å få fram. Organisasjonene som tjenesteleverandører er truet! I
vår karakter er vi offentliglike. Men dagens anskaffelsesformer, anbudsregimer og
konkurranseutsetting tvinger i oss i økende grad til å bli kommersielt-like. Og i denne skvisen trues
vår overlevelsesevne.
Det er ingenting galt med å være kommersiell. Men det er noe definitivt annet enn å være ideell
aktør. Vi undergraver vår legitimitet og spesielle betydning dersom vi tvinges til å bli alminnelige
markedsaktører på linje med andre. Dessuten bukker vi fort under i en slik konkurranse på rent
kommersielle vilkår.
Det er heller ingenting galt med konkurranse! Tvert imot, jeg tipper det i denne sal er flere
konkurranseglade mennesker enn i svært mange andre forsamlinger. Men konkurranse på feil
bane, med ulike og urimelige utgangpunkt, uhensiktsmessige regler, dårlige domskriterier, eller
sviktende dommere er det ingen av oss som liker. Og så finnes alle gode konkurransefolk at det en
del verdier som bare eller mye bedre kan oppnås gjennom samarbeid, enn gjennom konkurranse.
Alt har sin tid og sitt sted.
I dagens debatt advares det av og til fra politisk hold om at det er fåfengt å kjempe for å “skjerme”
eller verne ideell sektor. Og det rettes til og med en litt belærende pekefinger noen ganger, om at
man “også” i denne sektoren må levere kvalitet. Det er egentlig ganske provoserende. Det er
selvsagt ikke snakk om at vi ser på oss selv som en verneverdig eller utdøende rase. Tvert imot,
ingen kan være i tvil om at frivilligheten i Norge er like vital og dynamisk som før, ja kanskje til og
med sterkere enn på lenge. Og selvsagt er vi i denne salen opptatt av at det vi gjør, de tjenester vi
utfører skal ha kvalitet! Det er derfor vi er her. I tillegg ligger det ofte innebygget i et slikt utsagn
at offentlige og kommersielle aktører jo selvsagt leverer kvalitet, mens at dette skulle være mer
tvilsomt når det gjelder oss.

3. 3
Utfordringen i et valgår er dette: Politikere må forstå egenverdien i en sterk og vital frivillig og
ideell deltakelse i utførelsen av velferdstjenester. Det må konkret bety at man er villig til å gi oss
likeverdige rammevilkår. Og siden vårt utgangspunktet er spesielt, forskjellig fra både offentlige og
kommersielle aktører (3, ikke 2) – betyr det at det trengs spesielle rammevilkår og innretninger.
Utarbeidelsen av en samfunnskontrakt eller ulike samarbeidsplattformer er viktige tiltak, og
testspørsmål. Hvor konkrete forpliktelser kan vi få? Er den politiske viljen reell?
Det er ikke politikeres velvilje vi er ute etter i og for seg. Men forståelse for og vilje til å handle ut
fra at selve bærekraften og rommeevnen i dagens og morgendagens velferdssamfunn er avhengig
av frivillige og ideelle aktører, også i utførelsen av velferdsoppgavene.
Takk for oppmerksomheten.