Livet på marginen

Svein Erik Stave og Ann-Elin Wang

Livet på marginen
Om utvikling og marginalisering i Bengal

1

Innledning 4
Om marginalisering 5
Om Bengal 6
Om ”marginen” i Bengal 8

Livet på marginen 10
Folk og røvere i mangroveskogen 10
Vinterfiske på Dublar Char 13
Kystfiskere på dypt vann 19
Veien til fiskemarkedet 20
Sigøynerliv 26
Lykken er et stykke jord 31
Yngel og kongereker 33
Buddhister i fremmed terreng 34

Utvikling og marginalisering 37
Utvikling for hvem? 37
Illusjon og virkelighet 38
Utvikling uten marginalisering? 38

Bibliografi 39

Forsidebilde: Landskap fra Kawar Char, sett mot Bengal-bukta

Trykk: Oslo Forlagstrykkeri

Osterhausgate 27
0183 OSLO
Telefon: 22 98 93 25
Faks: 22 98 93 01
E-post: fivas@fivas.org
www.fivas.org

2

Forord
En studie av samfunnsforhold og komplekse sammenhenger i et ukjent område er
umulig for utenforstående uten god hjelp av mennesker som kan fungere som et
bindeledd mellom “vår verden” og det vi prøver å forstå og beskrive. Denne
rapporten hadde derfor ikke blitt til uten hjelp og veiledning fra en rekke personer
med kunnskap om temaet marginalisering i Bengal og ikke minst om lokale forhold
og livet på grasrota.

Vi vil først og fremst takke Raziur Rahman-Shamim som organiserte all reising,
fungerte som oversetter og kontaktskaper, og som med sin gode kunnskap om
samfunnet i Bengal var en uvurderlig veileder under hele oppholdet. Vi vil også takke
resten av familien Rahman i Barisal, hvor vi hadde vår “base” under turen. I tillegg
vil vi spesielt takke Farooq Chowdury i organisasjonen Shammanay og Atiur Rahman
i Bangladesh Institute of Development Studies (BIDS) for verdifull informasjon og
interessante samtaler. Vi vil også takke de mange enkeltpersoner og familier som vi
“plaget” med timelange intervjuer og samtaler, og spesielt familiene rundt
fiskemottaket i Koakata og alle medlemmene av rakhain (buddhist)-samfunnet i
samme område for deres unike gjestfrihet under det lange oppholdet vi hadde der.

Oslo, januar 2004, Svein Erik Stave og Ann-Elin Wang

3

Innledning
Da fisken forsvant fra Bagerhat

Fiskerne Mohuddin
Sargdar og
Mohammad Abdul
har lagt båten til ro
for natten ved en
av skogvesenets
hytter i
Sundarbans,
verdens største
gjenværende
mangroveskog.
Sammen med et
titalls andre båter
kommer de hit til
elvebredden hver
kveld for å kunne
føle seg trygge til
neste morgen. Den
bengalske tigeren
er en beryktet Mohuddin under det buede basttaket i båten.
menneskeeter, men
først og fremst er de bekymret for pirater som kommet til Sundarbans for første gang i år. Alle
ikke skyr noen midler i jakten på de minimale disse har måttet gi opp fisket hjemme etter at
eiendelene småfiskerne i skogen frakter med det for et par år siden ble bygd flere diker i
seg. området for å beskytte jordbruksland mot flom
og for å utvikle jordbruket. Dikene førte til at
Mohuddin og Mohammad er i trettiårene og elvene ble fylt med slam og til at elveslettene
fisker i Sundarbans for første gang. De kommer forble tørre til langt ut på sommeren. Ingen
opprinnelig fra Bagerhat like nord for fortalte fiskerne noe på forhånd om verken
mangroveskogen, hvor familiene deres bygging av diker eller om konsekvensene dette
fremdeles bor. Mohuddin og Mohammad har ville få for fisket i området. Over to tredeler av
planlagt å fiske i mangroveskogen i hele alle fiskerne i Bagerhat har i år gitt opp fisket
vintersesongen fra november til slutten av der og bestemt seg for å dra utover i deltaet
april, mens de vil dra hjem for å fiske i elvene hvor det fremdeles er god tilgang til fisk.
rundt Bagerhat når regnet kommer i mai. Mohuddin og Mohammad regner med at flere vil
4000 andre fiskere fra Bagerhat-området har følge etter neste år.
også sammen med Mohuddin og Mohammad

4

Historien om de 4000 fiskerne fra Bagerhat er som var avhengig av den. Fisk som fanges i åpent vann
langt fra enestående, verken i Bengal (se kart og tekst er mange steder en fellesressurs uten privat eierskap,
på side 6-8) eller andre steder. At allerede svake grupper og den delen av fangsten som konsumeres direkte eller
i samfunnet har blitt ytterligere svekket i forbindelse omsettes utenom markedet, går derfor vanligvis ikke
med utviklingsprosjekter, er et av de fenomenene inn i verken prosjektregnskaper eller i de
FIVAS (Foreningen for Internasjonale Vann- og nasjonaløkonomiske regnskapene som ligger til grunn
Skogstudier) har støtt på oftest i sitt arbeid med for mange av utviklingsprosjektene.
miljømessige og sosiale konsekvenser av vannkraft og
vassdragsinngrep i Sør. Slike effekter er i strid med Denne rapporten setter fokus på to sentrale
intensjonene bak utviklingsprosjekter, selv om svake forhold som ofte fører til at svake grupper i samfunnet
grupper i samfunnet ikke alltid er den direkte blir ytterligere svekket i forbindelse med
målgruppen. Videre er det i uoverensstemmelse med utviklingsprosjekter. Det ene er uformelle maktstrukturer
den oppfatningen de fleste har om at hensikten med og avhengighetsforhold mellom ulike mennesker og grupper
bistands- og utviklingsprosjekter er å hjelpe dem som i samfunnet. Det andre er betydningen og avhengigheten av
trenger det mest. økologiske fellesressurser, spesielt for de fattigste. Målet er
å bidra til innsikt og bevisstgjøring omkring forhold
Grunnene til at slike negative effekter oppstår er som har betydning for fordeling av ”kostnader” og
sammensatte, men generelt kan de knyttes til at man ”inntekter” mellom ulike samfunnsgrupper i
ikke har klart å forutse alle faktorene i samfunnet som forbindelse med bistands- og utviklingsprosjekter. Slik
innvirker på prosjektet fra det planlegges og settes ut i innsikt er en forutsetning for å kunne styrke
livet, til den ønskede virkningen når frem til livsvilkårene til de svakeste og hindre uønskede effekter
målgruppene. Ofte er tiltaket utviklet og utprøvd i en av prosjektene. Rapporten har også som mål å belyse
helt annen kontekst enn det settes inn i. For eksempel noen typiske samfunnstrekk som setter rammer for
har en demning bygd for vannkraft en helt annen generell utvikling og spesielt for utviklingsmulighetene
virkning i Norge, hvor vi har et velfungerende lokalt til de svakeste gruppene i mange utviklingsland.
og statlig demokrati og et godt lovverk, enn i et land
med et svakt demokrati og en stor del fattige mennesker. For å sette fokus på alt dette, har vi valgt å beskrive
Der er mange helt avhengige av fisken i elva som livssituasjonen og synspunktene til representanter for
demmes ned, og de kan ikke stole på et fungerende såkalte marginaliserte grupper gjennom deres egne
lovverk som tar vare på deres rettigheter. Samtidig går fortellinger, og gjennom fotografiske beskrivelser av
energien fra kraftverket til dem som allerede er deres livssituasjon og livsmiljø. Informasjonen som
velstående og kan betale. presenteres er samlet inn gjennom inter vjuer,
observasjon og fotografering under en to måneders
Den samme prosessen kan gjenkjennes fra reise i de ytre delene av Bengal-deltaet i Bangladesh i
historien om de 4000 fiskerne fra Bagerhat (se boks på desember 2002 og januar 2003.
motstående side). Et velmenende utviklingsprosjekt
som går ut på å øke avkastningen fra jordbruket i
Bagerhat, kan føre til at de svakeste gruppene i området Om marginalisering
mister sitt levebrød og må dra andre steder for å kunne
overleve. Ser man i ettertid på den totale avkastningen Begrepet ”marginalisering” beskriver generelt
målt i penger fra dette området, finner man muligens forholdene for mennesker som er satt på sidelinjen i
at den har økt. Dette er imidlertid ikke ensbetydende forhold til å kunne påvirke sin egen livssituasjon og
med at det har skjedd en utvikling. For det første vil sitt eget livsmiljø. Det vil i praksis si at livet deres
man kunne finne at det er de allerede velstående kontrolleres på ulike måter av andre mennesker eller
bøndene som har fått det bedre, ved at de har kunnet samfunnssystemer. Marginalisering kan sees både i et
investere i nye produksjonsmidler for å utnytte de nye politisk, økonomisk og sosio-kulturelt perspektiv.
mulighetene som har blitt skapt ved en mer stabil og Politisk marginalisering kan brukes om grupper i et
forutsigbar vanntilførsel. For det andre kan man finne samfunn som ikke har rett eller mulighet til å velge
at småbøndene i området har solgt de mindre sine representanter i styrende organer, eller om
jordstykkene sine fordi de ikke har hatt kapital til å mennesker som ikke har mulighet til å legge fram sitt
utnytte de nye mulighetene, samtidig som de har mistet syn og bli tatt hensyn til i saker som berører deres
tilgangen til en del ressurser som tidligere har vært livssituasjon, oftest på lokalt nivå. Politisk
gratis, for eksempel irrigasjonsvann. For det tredje har marginalisering har også en klar sammenheng med
man kanskje ikke regnet med effektene på fisk, og graden av utdannelse og opplysning i samfunnet. For å
dermed heller ikke forutsett skjebnen til alle fiskerne kunne benytte seg av politiske systemer er det en klar

5

fordel å kunne kommunisere, tilegne seg informasjon, ytterligere marginalisering i forhold til dem som ligger
og kjenne de politiske spillereglene. De som ikke over den økonomiske likevektsgrensen og kan skape
behersker dette, kan lett bli kontrollert av dem som “gode sirkler” ved å investere et overskudd i nye
gjør det. inntektsbringende tiltak. Et generelt problem er også
at selv om det i mange land finnes lover og regler som
Økonomisk marginalisering erfares av mennesker skal hindre forskjellsbehandling, er klasseinndelinger
som ikke har tilgang til økonomiske goder på like vilkår og holdninger som skaper marginalisering så inngrodd
som andre, eller som ikke har økonomiske muligheter i kultur og samfunn at de eksisterer i beste velgående
til å kunne utnytte nye tilbud og utviklingsmuligheter i ved siden av formelle lover og regler.
samfunnet på linje med andre. Dette er en prosess som
ofte fører til at de fattige blir fattigere og de rike rikere. I tillegg til politisk, økonomisk og sosio-kulturell
Behovet for å ta opp lån for å dekke daglige marginalisering brukes av og til begrepet geografisk
primærbehov er en god indikator på hvem som kan eller økologisk marginalisering. Økologisk
regnes som økonomisk marginaliserte. En konstant marginalisering beskriver grupper av mennesker som
mangel på kapital i forhold til å kunne dekke sine må flytte som følge av naturlige eller menneskeskapte
primære behov betyr at man ikke har noe spillerom for økologiske endringer, vanligvis til mindre fruktbare og
utvikling, og fører til en total avhengighet av støtte fra attraktive områder. Mennesker som allerede er
andre. Heldigvis er slike situasjoner sjeldne og marginaliserte og lever i økologisk ustabile områder,
kortvarige for de fleste mennesker, men mange er mest utsatt for ytterligere marginalisering som følge
mennesker i utviklingsland opplever problemet i kortere av naturlige miljøendringer. De fleste som regnes som
eller lengre perioder årlig. At man i noen årstider har økologisk marginaliserte har allikevel blitt dette på
behov for å ta opp lån for å dekke sine primærbehov, grunn av fysiske, menneskeskapte inngrep, som bygging
fører i mange tilfeller til økonomiske av diker, dammer og annen fysisk infrastruktur, samt
avhengighetsforhold, som kan bli et hinder for utvikling. forurensning fra industri og landbruk. Slike inngrep
I tillegg kan avhengigheten utnyttes politisk og har endret de økologiske forholdene i mange områder
maktmessig av utlånerne, som i altfor få tilfeller og ført til at tilgangen på ulike naturressurser mennesker
representerer formelle og “rettferdige” har vært avhengige av, har blitt redusert eller forsvunnet
kredittinstitusjoner. helt. En annen vanlig årsak til geografisk
marginalisering er privatisering av landområder som
Sosio-kulturell marginalisering kan forstås som tidligere har vært åpne for allmenn utnyttelse.
undertrykkelse basert på kjønn, kaste, etnisitet, religion,
sosial status, seksuell legning osv., i forhold til å kunne Alle disse formene for marginalisering kan
påvirke sin egen livssituasjon og sitt eget livsmiljø. Dette gjenkjennes i portrettene og beskrivelsene i denne
har en klar sammenheng med politisk marginalisering. rapporten. Tittelen “Livet på marginen” henspeiler både
Vanlige eksempler på sosio-kulturell marginalisering på de sosiale formene for marginalisering og på en ren
er kvinners mangel på medbestemmelse, eller geografisk marginalisering. Menneskene som beskrives,
undertrykkelse av religiøse og etniske minoriteter. lever på de ytterste og mest ustabile områdene av
Kastesystemet og lignende systemer som er basert på verdens mest aktive elvedelta. Valget av studieområde
nedarvet inndeling av befolkningen i ulike grupper med er derfor ikke tilfeldig, men allikevel ikke unikt i noen
ulik status og funksjon, er også et vanlig eksempel på sammenheng. De samme typene marginalisering og
sosio-kulturell marginalisering. Dette eksisterer mange bakenforliggende samfunnsforhold som vi finner i
steder i dag til tross for myndigheters forsøk på å få til Bengal, kan gjenkjennes i en rekke andre land og
en endring. samfunn.

Felles for alle typer marginalisering er at de skaper
“onde sirkler” som klart hindrer noen gruppers Om Bengal
utvikling. Mennesker som er utelatt fra politiske fora
får ikke uttrykt sine behov. Dermed tilpasses rammene Navnet Bengal har en eksotisk klang for mange.
i samfunnet andre enn dem selv, og de blir satt enda Området forbindes kanskje først og fremst med de dype
mer på sidelinjen. Mangel på kapital fører til at man skogene i Fantomets verden. Selv om Fantomets Ben-
ikke kan investere i tiltak og muligheter som kan gi gal er satt sammen av elementer fra ulike kontinenter,
høyere inntekt i fremtiden, eller til at man i perioder som pygmeer fra Afrika og skurker fra Sør-Amerika,
må selge det man har til lave priser på kjøpers premisser er det ikke tilfeldig at Bengal ble valgt som navn på
og ta opp lån til renter som stjeler alt eventuelt denne eksotiske drømmeverdenen. Færre er kanskje
overskudd fra gode perioder. Alt dette fører til klar over at Bengal var stedet Rudyard Kipling hentet

6

sin inspirasjon fra da han
skrev jungelboken på
slutten av 1800-tallet. Den
gang var det meste av
Bengal dekket av frodig
jungel. Fruktbare
BANGLADESH
elvesletter gav grunnlag
for et rikt jordbruk, elvene
gav liv til et av verdens
rikeste innlandsfiskerier
og befolkningen i området
levde under gode kår.
INDIA
I dag, bare hundre år Sundarbans
senere, er Bengal bedre
kjent under navn som
Kalkutta og Bangladesh, Kawar Char
Tengagiri Char Koakata
og forbundet med
Dublar Char
bunnløs fattigdom, Hiron Point
katastrofale flommer og
overbefolkning. Samtidig “Marginen” - kystområdene i Bengal.
har jungelen blitt fortrengt
til et lite område ytterst på Ganges-Brahmaputra-deltaet, Over tre firedeler av befolkningen i Bangladesh
som dekker det aller meste av Bengals landområder. bor på landsbygda. Blant annet på grunn av den skjeve
Bengal omfatter i dag Bangladesh samt den indiske fordelingen av eierskap til land, er svært mange av
staten Vest-Bengal, hvor Kalkutta er hovedstad. På menneskene avhengig av andre ressurser og flere
Kiplings tid var Bengal en del av det britiske imperiet inntektskilder enn jordbruket. Dette gjelder ikke bare
i India. Da britene forlot India i 1947, ble den østlige dem som verken eier eller dyrker jord, men også de
delen av Bengal innlemmet i den nyopprettede mange småbøndene og alle ”leilendingene” som dyrker
muslimske staten Pakistan, og kalt Øst-Pakistan. Denne andres jord og som normalt må avstå halvparten av
noe kunstige konstellasjonen med en todelt stat adskilt avlingen til jordeierne. For disse menneskene, som
med over to tusen kilometer, holdt helt til 1971, da utgjør flertallet på landsbygda, er tilgang til såkalte
staten Bangladesh ble opprettet etter en blodig økologiske fellesressurser, som trær, planter, fisk og
borgerkrig mellom Øst- og Vest-Pakistan. andre våtmarksressurser, av fundamental betydning for
å kunne livnære seg gjennom året. Spesielt spiller
I Bangladesh, et land på størrelse med Sør-Norge, tilgangen til fisk i de mange elvene og innsjøene på
lever det i dag om lag 140 millioner mennesker. deltaet en viktig rolle for de svakeste gruppene på
Halvparten av disse lever under fattigdomsgrensen satt landsbygda.
av FN (2122 kalorier per dag per person). En like stor
andel av befolkningen eier ikke noe jord, mens mindre Innlandsfisket i Bengal er blant de aller rikeste i
enn 20 prosent av befolkningen eier over 70 prosent verden, og til tross for hard beskatning og en kraftig
av alt dyrkbart land. Eierskap og tilgang til land er en nedgang i fiskeressursene de siste tiårene, er fremdeles
svært viktig del av livet i Bangladesh, hvor jordbruk er over 100 millioner mennesker i Bangladesh involvert i
den klart viktigste næringen. Det er kanskje ikke så fiske til eget forbruk. Fisk står for om lag 80 prosent
rart i et land som ligger på et av verdens største deltaer av proteininntaket til befolkningen på landsbygda i
med rikelig tilgang til jord og vann. Et betydelig prob- Bangladesh og for mer enn 60 prosent av kaloriinntaket.
lem for å drive helårlig jordbruk i Bangladesh er derimot Av dette utgjør ferskvannsfisk tre firedeler. Tradisjonelt
mangelen på stabil vanntilførsel. I monsun-perioden er det lavkaste-hinduer som har vært profesjonelle
mellom mai og september dekkes opptil to tredeler av innlandsfiskere i hele Bengal, men i dag er de fleste
landet av vann, mens det i tørkeperioden mellom fiskerne i Bangladesh landløse muslimer. Generelt er
desember og mai knapt faller en dråpe regn. I tillegg er det ulike marginaliserte grupper som landløse,
selve jordbrukslandet fysisk ustabilt ved at de mange småbønder, religiøse minoriteter, fattige, kvinner og
elvene som går på kryss og tvers oppe på deltaet, stadig barn som har drevet fiske til eget forbruk i Bengal, og
skifter retning og tar med seg jord og jordstykker på slik sett er det bekymringsfullt at antallet mennesker
sin vei ut mot kysten. som er involvert i slikt fiske stadig øker samtidig som

7

tilgangen til åpne fiskeområder og fiskeressurser avtar dette området, er spesielt attraktive. Her i de mest
kraftig. ustabile delene av Bengal, utsatt for både sykloner og
kraftige flommer, er det fremdeles god tilgang på fisk
Nedgangen i fisk og åpne fiskeområder har flere og andre naturressurser, i tillegg til arbeidsplasser
årsaker, men en av de aller viktigste er den storstilte knyttet til utnyttelsen av disse ressursene. Mange som
byggingen av diker og demninger som har foregått siden kommer hit er enten tvunget vekk av
1950-tallet, for å beskytte jordbruksland mot flom. jordbruksprosjekter, forurensning eller privatisering i
Byggingen av diker for flombeskyttelse og utvikling områdene de kommer fra, eller de er lokket hit av nye
av moderne jordbruk har hovedsakelig hatt tre typer næringsmuligheter som arbeid i rekeoppdrett og spesielt
negative effekter på innlandsfisket i Bangladesh og av den nye, store næringen i kystområdene – fangst av
resten av Bengal. For det første har det blitt færre rekeyngel for oppdrett.
områder å drive fiske på ettersom vann har blitt stengt
ute fra områder som tidligere var oversvømt over lengre Selv om kystområdene i Bengal fremdeles
tid. For det andre har dikene og demningene sperret av inneholder mange økologiske ressurser, er både
migrasjonsruter, gyteplasser og beiteområder for fisk, landområdene og ressursene i dag kommersialiserte og
noe som har ført til at fisken har forsvunnet helt fra ikke fritt tilgjengelige og utnyttbare for fiskere og andre
mange områder. For det tredje har drenering av som lever her. De aller fleste som jobber med å hente
våtmarker og stabilisering av naturmiljø og vanntilgang ut økologiske ressurser i kystområdene, jobber i dag
på elveslettene ført til økt privat kontroll og eierskap i på oppdrag fra mellommenn som igjen er knyttet til et
områder som tidligere var åpne for allmennheten i lite antall mennesker som sitter med stor makt og kapital
kortere eller lengre perioder av året. I tillegg har på toppen av handelskjedene. Systemet med slike kjeder
moderne jordbruk gjennom bruk av kjemikalier og av mellommenn fra de som tar ut ressursene til de som
kunstgjødsel, sammen med økt industrialisering, ført har kontroll over dem, strekker seg helt tilbake til 1200-
til en betydelig forurensning av vannkilder og til tallet, da kystområdene i Bengal bestod av tett
ytterligere reduksjon av fiskeressursene. mangroveskog.

Redusert tilgang til fisk på elveslettene har vært Under de tyrkiske og mogulske makthaverne i
en av de viktigste årsakene til at fattige har måttet flytte Bengal fra 1200-tallet fram til den britiske kolonitiden
til andre steder for å livnære seg. Mange har flyttet inn som startet i 1757, ble mangroveskogen forsøkt
til storbyene i jakt på jobb, men enda flere har forsøkt kolonisert ved at landrettigheter ble gitt av
å flytte til andre områder hvor de kan drive samme styresmaktene til personer, familier og religiøse grupper
type aktiviteter som de er vant til og som de føler de som var villige og i stand til å organisere skogrydding
behersker. Det samme fenomenet opplevde vi i Norge og starte jordbruk. Makthavernes motivasjon bak dette
på 1800-tallet, da mange fiskere og bønder dro til USA var i første rekke å kunne kreve inn skatter fra jordbruk
hvor det var tilgang på nytt land, i stedet for å dra til og utleie av jorda, noe som ikke var mulig så lenge
Oslo og andre større byer hvor den industrielle skogen kun ble brukt til å ta ut økologiske ressurser
revolusjonen hadde skapt nye jobbmuligheter i for selvberging. Kolonialiseringen var også med på å
industrien. I tillegg til redusert tilgang til fisk på sikre politisk kontroll samt å islamisere områdene, og
elveslettene inne i landet, har innføringen av moderne dette var også et viktig mål for de muslimske
jordbruk som gjør kommersielle innsatsfaktorer makthaverne.
nødvendige, slik som hurtigvoksende frø, kunstgjødsel,
plantevernmidler og grunnvann, ført til at mange fattige De som fikk rettigheter av staten til å rydde og
småbønder har måttet gi opp jordbruket. Grunnen er dyrke opp land i mangroveskogen, finansierte enten
mangel på kapital til å investere i slike innsatsfaktorer selv arbeidet eller måtte låne kapital av pengeutlånere.
som de tidligere fikk tilført gratis av naturen. Rettighetshaverne, titulert taluqdarer og senere
zamindarer, verken ryddet eller dyrket landet selv, på
grunn av sin kastestatus. Til å rydde land ansatte de
Om ”marginen” i Bengal stammefolk fra etniske minoriteter helt fra Burma, som
ble sett på som spesielt egnet til arbeidet. Når arbeiderne
Reisemålet til svært mange fiskere og andre som hadde gjort sin jobb, ble områdene leid ut til bønder,
er avhengige av tilgang til økologiske ressurser, og som stort sett muslimer, som dyrket opp jorda og drev den
enten har mistet livsgrunnlaget der de kommer fra eller videre. Bøndene som havnet nederst i kjeden av
leter etter nye og bedre muligheter, er kystområdene avhengighetsforhold, kunne knapt leve av det jorda gav
ytterst i Bengal-deltaet. Arealene i og rundt restene av etter at de hadde betalt leien som skulle fordeles mellom
den store mangroveskogen som en gang dekket hele alle ledd opp til staten i siste instans. Forskjellen mellom

8

da og nå er imidlertid at bøndene og andre som jobbet Nederst i disse nettverkene av avhengighets-
i skogen den gang hadde tilgang til alle skogens forhold finnes fiskere, skogsarbeidere, småbønder,
økologiske ressurser for å dekke sine egne behov for kvinner og andre som lever på marginen i både
mat, byggematerialer, medisin osv. Sånn sett eksisterte økonomisk og geografisk forstand. Menneskene på
det to forskjellige forvaltningssystemer samtidig i marginen har minimal innvirkning på hvordan
kystområdene fram til 1800-tallet. Det ene var ressursene de er avhengige av forvaltes, de har ingen
kommersielt basert og knyttet til jordbruket, mens det direkte tilgang til markedet, de har gjeld til mellommenn
andre var knyttet til skogens øvrige ressurser og basert som de står i sterke avhengighetsforhold til, og de er
på lokalsamfunnenes egne reguleringer av tilgangen til fattigere enn gjennomsnittet i resten av Bengal. En
disse. tredel lever under den nedre fattigdomsgrensen satt av
FN på 1805 kalorier per person per dag. I tillegg lever
Under britene på 1800-tallet ble imidlertid også mange flere på vippen til å havne under denne grensen,
de økologiske fellesressursene kommersialiserte, drevet og da kan for eksempel en sykdomsperiode være alt
fram av nye behov for blant annet byggematerialer som skal til for å havne i et alvorlig uføre.
knyttet til utviklingen av byer som Kalkutta og Dhaka,
og til utbyggingen av jernbane og industri.
Rettighetshaverne til skogsområdene,
taluqdarene og zamindarene, begynte nå å ta
betalt for alt uttak av ressurser fra skogen,
også av dem som bodde der og som tidligere
fritt kunne ta ut det de trengte. Ved og andre
produkter kunne ikke lenger tas ut til eget
forbruk, men måtte selges videre til
rettighetshaverne, for langt under markedspris.
Disse solgte så produktene videre med stor
fortjeneste. Rettigheter for uttak ble også solgt
videre til kommersielle interesser utenifra. Det
samme systemet gjaldt etter kort tid alle andre
ressurser fra mangroveskogen: Fisk, reker,
muslinger, planter, honning osv. Utover på
1800-tallet ble alle ressursene i kystområdene
kommersialiserte og kontrollert av nærings-
interesser langt utenfor selve området.

I dag er alle som utnytter økologiske
ressurser i kystområdene i praksis underlagt
andre som enten kontrollerer områdene de
utnytter eller finansierer aktivitetene deres ved
ulike former for lån. Dette systemet er bygd
opp som et hierarki med mektige investorer
på toppen, flere lag av handelsmenn og
pengeutlånere under disse, og de som tar ut
ressursene nederst. Fiskere og andre har i
praksis ingen direkte tilgang til markeder, men
må selge sine produkter videre til
mellommenn for langt under markedspris.
Mellommennene selger varene videre til andre,
som igjen finansierer og står bak deres
virksomhet. På toppen av kjedene finnes
”fiskebaroner” fra Chittagong,
næringsinteresser fra Dhaka og utenlandske
investorer i rekeoppdrett. Mellom de som
driver forvaltning i praksis og kapitalhaverne
finnes det også ledd på ledd av Fisk er kilden til både mat og penger for store deler av Bengals
korrupsjonsmuligheter. befolkning.

9

Livet på marginen
Befolkningen i kystområdene i Bengal består av Sundarbans. Over to tredeler av det nær 600 000 hektar
en rekke ulike grupper, både med hensyn til hva de store skogområdet ligger i dagens Bangladesh, mens
jobber med, hvordan de utnytter ressursgrunnlaget og resten går over grensen til Vest-Bengal i India.
hvilke etniske, religiøse og sosiale grupper de tilhører. Foruten å tilby en unik ressursbase som kan
Enkelte grupper har levd her i generasjoner, mens utnyttes av oss mennesker, har mangroveskogen viktige
andre, som Mohuddin og Mohammad fra innlednings- miljømessige funksjoner, blant annet som en buffer
kapitlet (se boks på side 4), nylig har kommet hit på mot sykloner og flom og ved å resirkulere
leting etter nytt levebrød og et bedre liv. I denne delen næringsstoffer. Den er i praksis et enormt, naturlig
av rapporten beskrives livssituasjonen til en del av de renseanlegg for avløpsvann og andre forurensinger.
ulike gruppene som lever på ”marginen”, med fokus
på hvordan de livnærer seg og utnytter de økologiske Over tre og en halv million mennesker er direkte
ressursene i området. Beskrivelsene legger også vekt avhengige av aktiviteter knyttet til utnyttelsen av
på å vise lokalbefokningens syn på omgivelsene med Sundarbans. De aller fleste av disse bor innenfor et
spesielt fokus på sosiale avhengighetsforhold og andre belte på 20 kilometer fra skoggrensen, hvor sosiale
marginaliseringsfaktorer som har vært diskutert foran. tilbud som blant annet skole, helsevesen og
vannforsyning er betydelig dårligere enn i det øvrige
Bengal. I tillegg er flere hundre tusen mennesker
Folk og røvere i mangroveskogen involvert i utnyttelsen av skogen i perioder av året, og
et ukjent antall mennesker er involvert i kjøp og salg
Til tross for at det meste av mangrovene som en av produktene fra skogen, både i og utenfor Bengal.
gang dekket hele kystområdene av Bengal er borte, Ingen kan i utgangspunktet oppholde seg i
utgjør restene fremdeles verdens største mangroveskog; mangroveskogen eller utnytte ressursene der uten
tillatelse fra myndighetene representert ved skogvesenet.
Det finnes imidlertid en god del smutthull i dette
regelverket, både med og uten skogvesenet som
medspiller.

Med unntak av fangst av reke- og fiskeyngel til
den voksende oppdrettsnæringen, utnyttes de samme
ressursene i mangroveskogen i dag som det alltid har
blitt gjort, bare i en helt annen skala og etter helt andre
prinsipper enn tidligere. Skogen har blitt betydelig
tynnet ut de siste tiårene, i første rekke på grunn av
overuttak av vegetasjonen. Det vakre sundari-treet, som
mangroveskogen ”Sundarbans” har fått sitt navn fra,
er ettertraktet som møbelmateriale, og store mengder
tas ut ulovlig. Det fortelles av flere som bor i skogkanten
at det hver dag kommer hundrevis av båter ut av skogen
med tømmer som er hogd ulovlig. Skogvesenets
representanter lar disse passere mot en passende
”avgift”. Om noen nekter å betale det som blir forlangt,
blir det foretatt arrestasjoner, og skogvesenet bruker
situasjonen til å bevise at noe blir gjort for å begrense
den ulovlige hogsten. Foruten hykleriet, er problemet
at det er de fattige tømmerhog gerne som får
Mangrovetreet Sundari, med luftrøtter stikkende vanskeligheter, mens bakmennene kan fortsette sin
opp av jorda, har gitt navn virksomhet som normalt.
til verdens største gjenværende Tømmerhog gerne, eller bawalier som de
mangroveskog - Sundarbans - i Bengal. tradisjonelt blir kalt i Bengal, hugger ikke bare tømmer,

10

Nirupom – 18 år som fisker i Sundarbans Båten Nirupom fisker med, kostet 3300 taka
(400 kroner). Pengene lånte han av en utlåner,
Nirupom er 38 år og har fisket krabber i og han har fortsatt 800 taka å betale av lånet
Sundarbans i 18 av dem. Familien bor i en før båten er hans egen. For en måned siden ble
landsby like utenfor skoggrensen. Han har en han kidnappet sammen med fire andre fiskere.
kone og to døtre og to sønner fra to til tolv år. Kidnapperne ville ha penger og holdt fiskerne
Tre barn er i skolealder, og de går alle på skole, som gisler i en uke. De var aggressive, men
noe Nirupom er stolt av. Han reiser hjem til verken Nirupom eller noen av de andre ble
familien om lag hver tiende dag, og da selger fysisk skadet. For seks år siden ble han også
han også krabbene til sin kontakt på markedet. kidnappet og holdt som gissel en hel måned.
I mellomtiden lever han i elvebåten, med Den gangen ble han skutt i foten av
krabbene under dørken som eneste selskap, og kidnapperne.
med ved fra skogen som varmekilde.

Nirupom kan få opptil 50 krabber om dagen,
men fangsten varierer sterkt.
Krabbefisket gir en inntekt på
mellom 1000 og 4000 taka i
måneden (120-480 kroner). Om
inntekten er stor nok, har han
ikke tenkt så mye på. Han har
uansett ingen alternativ levevei.
Fangsten var mye større de
første årene han fisket i
mangroveskogen, og Nirupom
mener nedgangen skyldes den
store økningen i antall fiskere.
Han vil allikevel ikke at det skal
legges restriksjoner på fisket, da
han er redd for å miste sitt
eneste levebrød.
Nirupom fisker krabber med pilk utenfor Hiron Point.

men sanker også bladene til det palmelignende golpata- og selv om bawaliene er klar over utnyttingen de blir
treet og golan-gress som begge brukes til takmaterialer. utsatt for, er de ikke i stand til å gjøre noe med
Kamp om de beste hogst- og sankeområdene fører situasjonen. De har hver måned et underskudd som
imidlertid til at bawaliene og deres bakmenn betaler må dekkes for å overleve. Av de omlag 40 000 taka
langt over den fastsatte standardavgiften, til stor glede (4800 kroner) en tømmerhoggerfamilie tjener i året,
for skogvesenets ansatte. Selv om ekstra avgifter er går 24 000 taka til mahajanen, det meste i form av
betalt, opplever mange bawalier å bli trakassert av rente. Som om ikke skogvesenets ansatte og mahajanere
skogvesenet ved stadig å bli avkrevd flere penger for er nok å slite med, er bawalier ofte utsatt for pirater
brudd på de underligste lover og regler. som finner sitt levebrød i og rundt mangroveskogen.
Tigere og andre rovdyr i området oppfattes av bawalier
Bawalier er, i likhet med andre som jobber med som ubetydelige problem i forhold til de tre ovennevnte
uttak av naturressurser på marginen, avhengige av lån gruppene: Skogvesenet, pengeutlånere og pirater.
fra mahajanere (se boks på side 20). I en tilfeldig landsby
like utenfor skoggrensen tok 92 prosent av innbyggerne Mahajanere står også som første ledd bak dagens
imot lån fra mahajanere. En tredel av innbyggerne var honningsankere og jaktfolk i Sundarbans. Honning er
involvert i aktiviteter i Sundarbans. Mahajanere krever en tradisjonell ressurs fra mangroveskogen, og tas ut
normalt 10 prosent renter per måned på det de låner ut, av såkalte mowalier (honningsankere). Honningen fra

11

Sundarbans er populær langt utenfor skogens grenser, avgifter per kilo fangst. På grunn av det store antallet
og dette har i dag intensivert uttaket til det uforsvarlige. båter, veies ikke fangsten. Vekten fastsettes på øyemål
Tusenvis av bikuber ødelegges årlig i kampen om å av skogvesenets ansatte, noe som utnyttes av disse og
produsere mest mulig honning og bivoks på kortest sjelden går i fiskernes favør. Protester fører bare til
mulig tid. Hjort og villsvin har blitt ettertraktet vilt for møysommelig veiing og trakassering fra de som
mange velstående i Dhaka og andre byer i Bengal, og fastsetter mengden. Fiskerne foretrekker derfor heller
på markedet gir et kilo hjortekjøtt opptil 200 taka. Bare å betale det som forlanges.
rundt en liten landsby i skoggrensen blir det daglig
skutt 10-12 hjortedyr, kan innbyggerne fortelle. De som Fiskerne i Sundarbans kommer fra ulike deler av
jakter, selger for omlag 10 prosent av markedsverdien Bengal. Om vinteren trekker mange innlandsfiskere ut
til sin mahajan, som har opsjon på kjøp av dyrene fra til mangroveskogen, da det på denne tiden er lite vann
dem han låner ut penger til. og fisk i elver og innsjøer inne på deltaet. Tradisjonelt,
og enda i dag, kommer et stort antall fiskere fra
De fleste menneskene som jobber i og rundt Chittagong-traktene på grensen til Burma for å fiske i
Sundarbans er avhengige av fiske. Det finnes om lag Sundarbans om høsten og vinteren. Disse er finansiert
120 fiskearter i mangroveskogen, i tillegg til flere arter av mektige ”fiskebaroner” fra det samme området, som
reker og krabber. Skogvesenet gir årlig om lag 60 000 også kontrollerer store deler av den havgående
båter tillatelse til å fiske innenfor skogens grenser, noe fiskeflåten i Bangladesh, og som står bak mange av de
som gir store inntekter i form av både faste avgifter og andre småfiskerne i og rundt Sundarbans.

Mohammad – 60 år som fisker De seks månedene Mohammad tilbringer
i Sundarbans hjemme i landsbyen jobber han som
jordarbeider på andres land.
Mohammad Muktar Ali har fisket i mangrove-
skogen siden britene kontrollerte Bengal i tiden Mohammad kan tjene opp til 200 taka (24
før 1947. Mohammad er i dag over 70 år kroner) dagen i mangroveskogen. Fangsten
gammel, men fisker fremdeles reker i selger han til mellommenn på en av de mange
Sundarbans tre måneder om vinteren og tre midlertidige mottaksplassene som opprettes i
måneder om Sundarbans i de to fiskesesongene.
sommeren. Skogvesenet tar 120 taka (15 kroner) i uka for
Den lille tillatelse til å fiske i skogen. De seks månedene
båten Mohammad tilbringer i Sundarbans gir en total
Mohammad inntekt på om lag 12000 taka (1440 kroner).
eier fungerer
som arbeids- Familien til Mohammad har vært fiskere så
plass og lenge han kjenner til. Han er ikke fornøyd med
bosted i de livet som fisker i dag, men har ingen annen
seks måte å livnære seg på. Livet i mangroveskogen
månedene var bedre før, da skogen var større og rikere og
han jobber på det var færre fiskere og mer fisk. Også
tidevanns- inntekten fra fisket i Sundarbans var bedre
kanalene. tidligere. Når vi spør om de verste
Kona, fem opplevelsene Mohammad har hatt i
sønner og en Sundarbans, får vi vite at han har holdt på å
datter bor i drukne hele elleve ganger siden han begynte å
Bagerhat, fiske der. Den aller verste opplevelsen var da
hvor de har en ti meter høy flodbølge slo inn over skogen i
sitt bosted, det muslimske år 1364 (1986). Da vi spør om
men ikke noe de beste opplevelsene, blir han bare stille og
Mohammad i båten med med-
hjelperen Makh Sigdar (bak). jord å dyrke. spør etter hvert: “Er dette lykke?”.

12

Vinterfiske på Dublar Char
Ytterst i Sundarbans finner vi øya Dublar Char. for de flere tusen fiskerne som hver vinter bosetter seg
”Char” er det bengalske navnet på sedimentøyer som der fra november til april. Fiskerne kommer i hovedsak
avsettes i elvekanaler og i kystområdene der Bengals fra Chittagong-området, men også en rekke småfiskere
mange elver renner ut i Bengal-bukta. Slike øyer dukker fra områder nærmere mangroveskogen trekker ut til
fra tid til annen opp av havet når nok sedimenter har Dublar Char i forbindelse med vinterfisket. Fiskeriene
blitt avsatt i et område utenfor kysten. I følge loven er organisert og finansieres av mahajanere, som
tilfaller slikt nytt land staten. I praksis okkuperes øyene sysselsetter fiskere, mottakere og foredlere. Sammen
raskt av ”fiskebaroner” og andre mektige som med fiskehandlerne omdanner de Dublar Char til et
kontrollerer fiskere og andre som benytter seg av det sydende fiskemarked i vintermånedene. Mahajanerne
nye landet. I mange tilfeller får disse ”fiskebaronene” kjøper opp den ferdigforedlede fisken som en del av
leiekontrakter med staten etter en tid. fiskearbeidernes tilbakebetaling av gjeld, og selger den
videre til markeder i Bengal og i utlandet.
Dublar Char er en gammel og stabil char, og har
både vegetasjon og et rikt dyreliv. Øya er mest kjent

Samshul soltørker småfisk på en tørkebenk utenfor hytta si på Dublar Char.

Samshul fra Chittagong kjøper familien også fisk fra andre fiskere.
Denne tørker de og selger videre til sin faste
Samshul Alam er 55 år og har kommet til mahajan som finansierer oppholdet deres på
Dublar Char de siste ti vintrene når det er lite Dublar Char. Selv om prisen Samshul får fra sin
arbeid for jordarbeidere i Chittagong, der han mahajan er langt under det han kunne fått om
og familien bor. Han har med seg to av sine han solgte fisken direkte til markedet, og
sønner til øya, og hjemme har han enda to skogvesenet tar avgift både for fiske og
sønner og en datter. Samshul og de to sønnene tørking, tjener Samshul omtrent like mye i
tørker fisk på stranda rett foran hytta de har perioden på Dublar Char som han gjør resten
satt opp for vinteren. Fisken fanges med garn av året som jordarbeider i Chittagong.
som settes på grunt vann uten båt. Av og til

13

Fiskerfamilien Biswas Pirater er også sentrale når vi spør Sohadew
om hans verste opplevelser i Sundarbans. For
De tre brødrene Sunil (40), Bishwanat (45) og endel år siden ble han kidnappet av fire pirater
Sohadew (60) Biswas møter vi på Dublar Char i som tok alt han hadde, inkludert båten. De
slutten av januar. De har vært her siden holdt ham fanget i en hel uke og tvang ham til
begynnelsen av oktober og drar hjem til resten å låne 8000 taka (960 kroner) som han måtte
av familien i hindu-landsbyen Bowalia ved gi til dem. En annen gang, for 12 år siden,
Khulna om en måned. De tre brødrene har holdt han og to av sønnene på å drukne i
fisket her fra de var små, og vet de ikke hva de Bengal-bukta da de ble overrasket av storm og
skulle ha gjort dersom de ikke hadde kunnet båten sank.
komme hit for å fiske. Det ville bli som en evig
faste, mener Bishwanat.

Fisken og krabbene selges til
større båter på Dublar Char. Til
sammen tjener de 20-30000
taka (2400-3600 kroner) i
løpet av den tiden de tilbringer
på Dublar Char. Resten av året
har de en inntekt på bare 3-
4000 taka hver fra fiske rundt
landsbyen i Khulna. Sove gjør
de i båten, og mat skaffer de
blant annet ved å tørke fisk. De
betaler 100 taka (12 kroner) i
uka til skogvesenet for å få lov
til å fiske i Sundarbans. For en
stund siden ble de ranet av syv
pirater, som tok fra dem 600
taka og hele fangsten av
krabber.

Pirater er et stort problem for
de mange småfiskerne i
Sundarbans. Brødrene forteller
at de gjerne skulle tatt med
familiene sine til festivalen som
er på Dublar Char i november
til ære for hindu-gudene Neel
Kamal og Ganga, men de tør
ikke på grunn av alle de
kriminelle som også samles
rundt festivalen. Ved siste
festival kom to store trålere
med 40 pirater. Brødrene
Biswas og en gjeng andre
festivaldeltakere ble holdt
fanget i en hel uke, og flere
Fisker og trubadur Sohadew synger selvlagde sanger.
kvinner ble voldtatt.

14

En langt hyggeligere opplevelse hadde han for Alle brødrene Biswas er glade i å synge.
25 år siden da han og 200 andre fiskere Sohadew lager i tillegg egne tekster og
bestemte seg for å selge den samlede fangsten melodier som han synger for å glede folk. Vi
for å holde en fest. Sohadew husker ennå i ber ham synge et par av sine egne sanger for
detalj hva de kjøpte for de 1600 taka (192 oss, men han mener at musikk er nødvendig
kroner) de fikk for fangsten, og som de holdt for å få den rette følelsen. Vi rekker ham lokket
en stor fest for. til plastkannen vår, og det løser hele
problemet:

Sohadews sang om livet til småfiskerne:
“Jeg bærer mine fiskegarn langs elvebredden tidlig om morgenen
Jeg drar opp garn, og drar opp garn
Jeg kan ikke lengre
Med hele mitt hjerte ønsker jeg å kjøpe flere garn
Slik kan jeg betale tilbake alle mine lån
Slik vil jeg kunne leve et fredelig liv
Gjennomvåte klær og garn i mine hender,
min kropp skjelver av kulde
Nyfødte gråtende barn
sitter i leire og vann
I knedypt grumsete vann synker og stiger jeg
Min søster går til midjen i vann,
og har det vondt
Våtmarkene fylles av sjøvann,
og ødelegger håpet om en ny avling
De rike kan bygge hus på landryggene,
men se hvordan våre kyr og geiter lider,
og hvordan våre hus ser ut”

Sohadews sang om fiskene på tidevannsletta:
“En gruppe fiskere setter garn i elva en dag i måneden bhadra*
Ruhi, katla, vetkie og vagan har alle dratt sin vei med tidevannet
Det samme har rekha, chuchro, ditane og dhola
Bele-fisken sier: “Jeg er en blodfattig fisk. Jeg er uten kraft, vær så snill, forlat meg ikke”
Fre-fisken sier: “Jeg vil gjemme meg i bunnleira, og med min skarpe ryggfinne vil jeg kutte dine fiskegarn”
Vetkien sier: “Med et hopp mot ditt ansikt vil jeg gi deg en på tygga, du vet jeg er smart”
Gallaen sier: “For en forferdelig situasjon, jeg falt ned og fikk et slag i hodet”
Reka på tidevannssletta strever
Hummeren har krøpet inn i sivet for å gjemme seg
Chang-fisken ler av hilshaen som prøver å svømme
Put-fisken flyter på vannet med oppblåst mage
Menu-fisken sier: “Hør på meg chenu-fisk, veshalisene* har omringet tidevannskanalen og vil fange oss,
nå er det fare på ferde”
Flyndra og gozal-fisken er lei seg fordi tidevannssletta har blitt tørr,
og det er også grunnen til at valturen gråter
Og moolle-fisken ler mens han svelger kroken”
Bhadra: Fra midten av august til midten av september
Veshalisene: Kvinner som plukker fisk med fingrene på den tørre tidevannssletten

15

Flere hundre barn mellom fem og 15 år er
tvunget til slavearbeid i fiskeindustrien som
Barneslaver på Dublar Char foregår på Dublar Char og andre steder i
Sundarbans i vintermånedene. Barna blir lurt
Kystvakten i Mongla har reddet 10 gutter mellom eller kidnappet av organiserte gjenger, kalt
12 og 16 år fra Alorkol på Dublar Char i Bengal- bahatdarer, og fraktet til Sundarbans.
bukta, der fiskehandlere har holdt dem som Bahatdarer begynner ”innsamlingen” av barn
slaver i tre måneder for å jobbe med fiske og fire-fem måneder før fiskesesongen på Dublar
fiskeforedling. Char starter. I Kutubdia og Banshkhali blir barna
overlevert til båtmenn kalt majhier for om lag
De ble utlevert til politiet fredag morgen og 1500 taka (180 kroner) per barn, og fraktet ut
sendt hjem om ettermiddagen med til Dublar Char og andre øyer for å jobbe med
spesialtransport. Kystvakten dekket utgiftene fiske og fiskeforedling for fiskehandlerne som
for hjemreisen. styrer forretningene på øyene i vintermånedene.

I følge kystvakten ble guttene brakt til Dublar Barna gjør det meste av det fysiske arbeidet
Char av en bahatdar* som hadde lovt dem som utføres i forbindelse med vinterfisket. De
lukrative jobber på øya. Da de kom fram, ble de bygger hus, sorterer fisk, rengjør garn og båter,
tvunget til å utføre tunge jobber som fiske og lager mat, samler ved og transporterer fisk og
foredling. utstyr. Det påstås at mange av barna utnyttes
seksuelt av ”arbeidsgiverne” og arbeiderne som
Guttene hevder at de fikk halve dagsrasjoner lever sammen med dem. Barna får så å si ikke
av mat, at de ble torturert når de sa at de ikke noen lønn for arbeidet de utfører, og når
klarte de tunge jobbene, og at de ikke fikk lønn. fiskesesongen er over, holdes de fanget i
De hevdet også at vaktene hadde utnyttet dem landsbyer på Dublar Char eller andre isolerte
seksuelt. steder i Sundarbans. I følge landsbybefolkningen
får syke barn ikke noen form for behandling eller
Kystvakten har satt i gang en operasjon på medisin, og når noen av barna dør, noe som ikke
Dublar Char for å avsløre flere slike tilfeller som er uvanlig, blir likene enten kastet på havet eller
utføres av fiskehandlerne på øya. begravd i skogen.

Bahatdar: Organisert menneskehandler
Mohammad Shahidul Islam, nå 15 år, ble
bortført fra Mongla for fem år siden og fraktet til
(Kilde: The Daily Star, 14. desember 2003)
Dublar Char. Faren, Mohammad Ishak, lette
etter ham i lang tid uten hell. For en kort stund
siden ble Shahidul funnet av en egen militær
politienhet som bekjemper kriminalitet i
Bangladesh, og brakt hjem. Han hadde i fem år
desperat prøvd å rømme fra Dublar Char, men
oppnådde ikke annet enn å bli torturert for
forsøkene. I den samme operasjonen som
frigjorde Shahidul, ble også 300 andre barn
reddet fra slavearbeid på Dublar Char. Barna bar
merker av tortur og ble funnet sterkt
underernærte.

Både voksne og barn sorterer fangst på Dublar Char. (Kilde: The Daily Star, 15. desember 2002)

17

Fiskebåten ”Kalpuna”
fisker i ett strekk til de har fylt opp båten.
Fiskebåten Kalpuna losser dagens fangst på Utenom fiskesesongen driver mannskapet ulike
Dublar Char. På 24 timer har mannskapet på aktiviteter hjemme i Chittagong. Noen bøter
18 klart å fiske nesten to tonn. Mannskapet fiskegarn, noen har egne småbåter og fisker i
ombord, som er både hinduer og muslimer fra elver og kanaler, noen er jordarbeidere på
Chittagong-traktene, er ansatt for fire måneder andres land og noen kjører rickshaw
under vinterfisket, og tjener 10 - 20 000 taka (sykkeldrosje). Eieren av Kalpuna hjelper
(1200-2400 kroner) i denne perioden. De drar mannskapet med lån i perioden utenom
vanligvis tre timer utover i Bengalbukta og fiskesesongen, når inntekten er lav og ustabil.

Fiskebåten Kalpuna losser fangstenpå Dublar Char etter en tur i Bengal-bukta.
Mangroverøtter i forgrunnen (luftrøtter fra Sundri-treet).

18

Kystfiskere på dypt vann
Rundt ti millioner mennesker i Bangladesh er formelle kredittinstitusjoner, og er fullstendig avhengige
profesjonelle fiskere. De fleste, og stadig flere, bor langs av private pengeutlånere.
kysten av Bengal-bukta. Egne fiskersamfunn har
eksistert i kystområdene av Bengal så lenge kildene Fiskerne i landsbyene langs kysten kan deles inn
kan fortelle, og er i dag som tidligere organisert i små i tre grupper: Småfiskere med egne umotoriserte båter,
og tette landsbyer kalt paras. Opprinnelig var de aller lønnede fiskere som jobber på større motoriserte og
fleste kystfiskerne hinduer, og fiskersamfunnene er ofte havgående båter, og fiskebåtredere, eller bahaddarer
fremdeles sterkt preget av hinduistisk kultur, selv om (se boks på side 20) som eier de større motoriserte
hinduene utgjør minoriteten i dag. Blant annet er båtene og er de lønnede fiskernes arbeidsgivere.
samfunnene preget av et Fiskerne med tradisjonelle båter som fisker i elver og
gammelt kastesystem, kanaler langs kysten, blir stadig færre fordi de
som forøvrig også preger utkonkurreres av de større og mer effektive båtene.
de muslimske og Mange fra denne gruppen går derfor over til å bli
buddhistiske fisker- lønnede fiskere på de motoriserte havgående båtene.
samfunnene. Hindu- Vinnerne i denne prosessen er fiskebåtrederne, som
fiskerne har alltid tilhørt blir en stadig mektigere gruppe i fiskersamfunnene, og
den laveste kasten, sudra, som gjennom dette også har fått en sterkere rolle som
og fremdeles giftes pengeutlånere.
jentene i disse
samfunnene bort i Bahaddarer organiserer fiskeflåter og mannskap
tenårene, og kun til menn som er ute på fiske i opptil 3 år av gangen. Som en del
fra sin egen kaste. av avtalen med fiskerne, tar bahaddarer seg av fiskernes
familier mens de er borte, ved å gi lån som betales
Fiskersamfun-nene tilbake gjennom arbeidet på havet. I tillegg er
ved kysten er forholdsvis fiskerfamiliene avhengige av lån fra bahaddarer i
isolerte enheter som perioden utenom den viktigste fiskesesongen fra
ifølge de fleste september til februar. Vanlig praksis hvis en av
definisjoner er marginal- mannskapet ombord i fiskebåtene dør mens de er ute
iserte. Landsbyene ligger på fiske, er at bahaddarene rapporterer fiskeren som
enten på statlig eid land ”savnet på havet”. Bahaddarene slipper dermed å gi
(khas), eller på land som noen form for kompensasjon og underhold til familiene
er leid av zamindarer som sitter igjen.
(store landeiere) og hvor
folk kun har lov å Situasjonen for kystfiskerne har blitt stadig verre
oppholde seg så lenge de de siste årene. Flere fiskere fra elveslettene inne i landet
er ”gode” leietakere. har kommet til kysten, og konkurransen om
Utdanning er lite fiskeplassene har i mange tilfeller resultert i vold.
prioritert for barna i Samtidig påstår fiskerne at de i dag kun får 20 prosent
fiskerlandsbyene, da av fangsten sammen-lignet med hva de fikk for 30 år
mange av fiskerne mener siden, noe som også er bekreftet av statistiske under-
at det som læres på skolen søkelser. Årsakene til nedgangen i fisket er i hovedsak
har liten relevans for dem overfiske av mange og effektive trålere, kombinert med
i hverdagen. I tillegg er garn og trål med for liten maskevidde. I tillegg har
skolegang et økonomisk yngelfangst blitt utbredt langs kysten, noe som går ut
spørsmål. Fiskerne har få over tilveksten av voksen fisk. De største taperne har
alternative leveveier, både til nå vært de tradisjonelle småfiskerne, men også
på grunn av mangel på arbeiderne på de større havgående fiskebåtene merker
utdannelse, tradisjon og at nettet er i ferd med å stramme seg for fiskerinæringen
sterk tilhørighet til sine i Bengal som helhet.
egne samfunn. Fiskerne
har heller ingen tilgang til

19

Veien til fiskemarkedet
Stranda på Koakata er berømt, i alle fall i
Bangladesh, fordi man kan se både soloppgang og
solnedgang fra samme sted. Her finner man også
ett av Bengals mest aktive steder for fiskeforedling.
Både småfiskere og større havfiskebåter kommer
inn til stranda for å levere fangsten til oppkjøpere
som foredler fisken og selger den videre til markedet.
Fisk henger til tørk på hjeller langs hele stranda, og
sprer en ganske særegen lukt når vinden står inn
mot land. Dette har blitt en kime til konflikt mellom
turistmyndigheter, som legger opp til at flere vil
Turistmyndighetene i Bangladesh vil lokke flere til
komme og se solen stå opp og gå ned, og fiske-
stranda i Koakata. I dag er det langt mellom
turistene.
foredlere og deres arbeidere, som gjerne vil beholde
næringen på stedet.

Mellommennene i fiskemarkedet til nasjonale eller internasjonale markeder. I
tillegg finnes en rekke andre fiskemeglere og
Bahaddarer er det lokale navnet på spekulanter som deltar i markedet på ulike
fiskebåtredere som eier større motoriserte nivåer, og som tar ut større eller mindre
fiskebåter og som hyrer inn mannskap til fortjenester på veien fra fisker til forbruker.
disse. Rederne fungerer som lokale
pengeutlånere, og låner normalt ut penger
til fiskerne og deres familier i tider på året
da inntektene er lavere enn i
fiskesesongen. Fiskerne tilbakebetaler
lånet i form av arbeidskraft og det de er
med på å tjene inn under fisket.
Bahaddarer bringer fisk og fiskeprodukter
fra det lokale markedet til markeder på
distriktsnivå.

Dadandarer er pengeutlånere som tar
tilbakebetaling i form av fangst, som de
normalt betaler 50 prosent av markedspris
for. Av og til tar de også imot kontanter,
men da med en rente på opptil 100
prosent. Aratdarer er engroshandlere, og
låner ut penger med samme betingelser
som dadandarer. Mahajanere er regnet som
rene pengeutlånere, men er også involvert
i kjøp og salg av fangst, og kan dessuten
låne ut penger på samme betingelser som
dadandarer og aratdarer.

Dadandarer, aratdarer og mahajanere er
alle kjøpere av fisk fra lokale småfiskere,
og av bahaddarer på distriktsnivå. De
selger så fisken og fiskeproduktene videre Fiskeoppkjøper i Barisal.

20

Første stopp på shapla-fiskens vei til middagsbord og veske-forhandlere er stranden i Koakata.

Fiskeforedlerne som jobber på Koakata-stranda har
avtaler med sine faste fiskere som sørger for en jevn tilgang
av råstoff. Mohammad Delwar Hossain, en av oppkjøperne,
sier at butikken går bedre nå enn for noen år siden på grunn
av at det har blitt langt flere fiskere. Mohammad betaler
fiskerne 32 taka (4 kroner) per kilo for hai og 30 taka for
mindre fisk. Om vinteren er det flest havgående båter som
leverer fisk, mens om sommeren er det nasjonalfisken hilsha
fra elvene som dominerer leveransene. I vintersesongen kan
Mohammad tjene rundt 50 000 taka (6000 kroner).

Fisken som leveres til foredling kuttes først opp av
barn og voksne arbeidere på stranda. En av de vanligste
fiskene under vinterfisket er en rokkeliknende fisk kalt shapla.
Arbeiderne på stranda forteller at alle delene av fisken brukes
til et eller annet. Til og med innvollene blir spist av rakhain-
folket (se side 34) som bor i en landsby like ved fiskemottaket.
Fiskekjøttet strimles og henges til tørk, og skinnet flås av og
brukes senere til produksjon av vesker og lignende. Småfisken
som tas imot på stranda, saltes og tørkes hel. Haien kokes
for å få ut haiolje til såpeproduksjon. Alle disse produktene
selges så videre til oppkjøpere fra Chittagong som igjen
eksporterer dem til utlandet.

Shapla-skinnet soltørkes før
det sendes videre til Chittagong
og veskefabrikker i Sørøst-Asia.

21

Garnbøteren Manura ved Koakata for sytten år siden, da jordstykket
de leide av en større landeier i Amtoli, en mil
Like utenfor mottaksområdet på Koakata sitter lengre inn i landet, gav for liten avkastning.
Manura og bøter garn i en liten klynge av Arbeidet i Amtoli var hardt og landeieren tok
leirhytter. Hun er i begynnelsen av trettiårene, halvparten av avlingen som leie for jorda. I
er gift og har to små barn, en sønn og en liten tillegg til å dyrke ris, tok mannen til Manura de
datter. Manura jobber hele året med å bøte jobbene som bød seg, som å grave ut jord til
garn, mens mannen hennes er dagsarbeider på veier, diker og fiskedammer. Rundt tusen
rismarkene i nærheten. De flyttet til stranda personer var i samme situasjon som Manura og
familien på den tiden, og
måtte flytte fra
jordstykkene sine og ut til
kysten hvor det var mer
plass, bedre tilgang på fisk
og muligheter for jobb. Da
de flyttet tjente Manura og
mannen til sammen rundt
60 taka dagen (7 kroner). I
dag tjener Manura alene
100 taka (12 kroner) for å
bøte et 65 meter langt
garn. Hun makter i
gjennomsnitt to garn
dagen.

Økningen i inntekt er
likevel ikke den viktigste
grunnen til at Manura og
mannen trives bedre her
ute ved kysten. I tillegg til
arbeidet på rismarkene
drar mannen ut klokka fire
om morgenen for å fiske.
På tre timer har han fisket
en bastkurv med tangra-
fisk som sønnen selger for
80 taka på fiskebasaren i
Koakata. I tillegg har han
med seg fersk fisk hjem til
familien fem dager i uka.
De eneste mat-utgiftene
familien har, er til
grønnsaker, krydder og av
og til litt kjøtt når de synes
de må ha avveksling fra all
fisken.

Manura tjener mer på å bøte garn ved Koakata strand enn hun gjorde
ved å dyrke jord.

22

Shima

Shima er 12 år og jobber med
å kutte opp fisk på
fiskemottaket i Koakata
sammen med moren Shananaz
og faren Habibullah. For en
dags arbeid på stranda får
Shima 30 taka (4 kroner),
mens foreldrene tjener 100
taka hver. I tillegg kjøper
faren til Shima opp noe fisk
som han tørker selv og selger
videre. Sammen med
foreldrene og tre søsken bor
Shima i et enkelt hus i en
husklynge 200 meter fra
strandkanten hvor de jobber.
Husene er nylig satt opp med
støtte fra EU, og familien til
Shima fikk ett av disse for et
engangsbeløp på 2000 taka
(350 kroner). De har det bra
der, mye bedre enn i skuret de
bodde i på samme sted
tidligere, men de var
opprinnelig lovt enda bedre
fasiliteter enn de har i dag.
Både vaskerommet og
byggematerialene (mur og
blikk) er langt dårligere enn
det som ble lovt da folk fra
styresmaktene tildelte husene
for litt over et år siden. Ingen
Shima klargjør fisk til tørking på stativet i bakgrunnen. En av
i området er i tvil om hva som fiskeoppkjøperne følger med på arbeidet.
har skjedd. De ansvarlige hos
styresmaktene har i samarbeid med hilshaen helt ut til kysten, og det er gode
kontraktørene brukt billigere materialer og penger å tjene. I tillegg tar faren til Shima
redusert standarden på blant annet strøjobber for å spe på inntekten. Både Shima
vaskerommene for dermed å sitte igjen med og søsknene, med unntak av lillesøsteren
litt penger for seg selv, en ikke helt uvanlig Hafiza, går på skole i syklonhuset som heldigvis
form for underslag verken i Bangladesh eller ikke brukes for ofte til det det er bygd for:
andre steder. Tilflukt fra sykloner. Jenter slipper å betale for
skolegangen, mens gutter må betale en mindre
Shima og foreldrene jobber hele vinterhalvåret avgift. Shima trives veldig godt med livet på
på fiskemottaket. Om sommeren fisker de selv stranda i Koakata, og håper at verken utvikling
med garn langs stranda og ved utløpet av av turisme eller andre planer for området
elvene i nærheten. På den tiden av året går tvinger henne og familien vekk derifra.

23

Med fisk som renter og avdrag

Nazir er en av flere småfiskere som leverer
fangsten til sin faste oppkjøper på
fiskemarkedet i Barisal. Å fiske er en
uforutsigbar aktivitet. Enkelte dager får han
ingen fangst, mens andre dager kan han tjene
opptil 500 taka (60 kroner). I gjennomsnitt har
han en inntekt på rundt 200 taka dagen i
vintersesongen, da han fisker de verdifulle
kongerekene. Det aller meste av fangsten
selger han til sin lokale oppkjøper, som på sin
side gir Nazir lån i perioder med lite fangst og
til kjøp av fiskeutstyr. Tilbakebetalingen skjer i
form av reker og fisk, til en fast pris som ligger
et godt stykke under det Nazir kunne fått om
han solgte direkte til kunder på markedet.

Nazir eier ikke noe jord, men har et bosted i
landsbyen Kolar Doniar, 12 timers rotur fra
markedet i Barisal. Der bor kona med datteren
deres. På grunn av den lange reisen mellom
landsbyen og Barisal, bor Nazir det meste av
tiden i båten utenfor markedet i Barisal. Han
reiser hjem til familien et par ganger i
måneden. Av og til har han råd til å ta buss,
som bare tar en og en halv time, men de fleste
gangene ror han de tolv timene hjem.

24

Nazir i båten på elva utenfor Barisal. Han fisker med line, som vist på det lille bildet.

25

Sigøynerliv
Ulike grupper sigøynere har levd i Bengal så langt Elvesigøynerne lever generelt lengre inn på deltaet og
man kan spore historien tilbake. I kystområdene fisker i elver, mens sjøsigøynerne fisker i elveutløpene
dominerer sjø- og elvesigøynere som primært lever av langs kysten og rundt Sundarbans. De fleste sjø- og
fiske. Sigøynere er ikke knyttet til en spesiell religion, elvesigøynerne i Bengal bor i fiskebåtene de eier, og
men sjø- og elvesigøynerne i Bangladesh er alle lever sammen i egne samfunn bestående av 50-100
muslimer. båter.

Skillet mellom sjø- og elvesigøynere er vagt og En annen gruppe sigøynere som holder til i Ben-
kun basert på hvor langt ut mot kysten de holder til. gal er omreisende slangetemmere. Denne gruppen

Sardarens koner

Mohammad Sobahan Sardar er leder for
elvesigøynerne som lever rundt Barisal by. Han
har tre koner. Den ene har flyttet, de to andre
bor sammen med ham i to små båter. Sammen
med sin første kone, Niru, har Mohammad tre
sønner, og med den andre kona, Sree, har han
to døtre og en sønn. Blant elvesigøynerne er
det vanlig at mannen har flere koner.
Spørsmålet vårt om det noen ganger er
omvendt blir ikke uventet møtt med latter, men
Niru kan faktisk komme på et eksempel. En av
mennene som lever i havna reiste fra sin første
kone for noen år siden. Da han ikke kom
tilbake giftet kona seg på nytt. For en liten
stund siden kom mannen tilbake og krevde
ekteskapet opprettholdt. De lever nå sammen
igjen, men den andre mannen er visstnok ikke
helt ute av bildet. Avsløringen fører til en heftig
diskusjon mellom Niru og Sree.

Til tross for uenigheten virker Niru og Sree å
være gode og nære venner. De synes allikevel
ikke at det er helt optimalt å dele mann. De må
innrømme at de krangler til stadighet, mest i
forbindelse med at ungene sloss med
hverandre, men også av og til på grunn av
sjalusi. De to konene kjente hverandre før de
ble gift med Mohammad. Niru var 15 år da hun
ble gift. Hun er i dag 25 år, men ser som
mange andre elvesigøynere eldre ut enn hun er.
På spørsmål om hvorfor de fleste mennene har
flere koner, svarer de at det vanligste er at
mennene blir forelsket på nytt, at kvinnene
behøver penger og underhold, eller at de rett
og slett har behov for “selskap”.

26

livnærer seg av å fange slanger som de bruker i og lever og reiser rundt i isolerte grupper. Få
forestillinger rundt om i landet, som et omreisende sigøynerbarn går på skole, hovedsaklig fordi mange er
sirkus. I tillegg tar de ulike jobber på ferden gjennom omreisende, og at familiene har dårlig økonomi. Den
landet, og mange skaffer seg ekstrainntekt ved å omflakkende tilværelsen gjør også at sigøynerne har
fremstille og selge tradisjonell urtemedisin. dårligere tilgang til helsevesen og andre sosiale tjenester
enn resten av befolkningen. Mangel på utdannelse og
Sigøynerne lever på mange måter på siden av et sterkt kulturelt samhold gjør at få sigøynere ser andre
samfunnet i Bengal. De har en særegen kultur og et levemåter som en mulighet, selv om de klart ser
eget språk der mange av ordene er forskjellig fra bengali, begrensninger i det livet de fleste lever i dag.

Sardarens (sjefens) koner Niru og Sree med hver sin sønn.

27

Amela frakter mennesker og varer mens hun passer de to barna sine.

Å ro mens du ammer og mannen har ingen familie, så Amela må ha
med sønnen både når hun er ute og fisker eller
Amela Begum tar oss med en tur ut på elva har andre ærender med båten. Den særegne
sammen med sønnen som ble født ombord i teknikken sigøynerkvinnene har når de ror med
båten kort tid tilbake. Hun og mannen bor i en den ene foten er tydeligvis utviklet for at de
av de små båtene ved elvesigøynernes kan ha to frie hender til både å kunne amme og
tilholdssted utenfor Balu Char i Barisal. Amela til å sysle med andre nødvendige gjøremål.

28

Reisende i slanger

Sardar Akkel Ali er leder for 40
omreisende slangetemmere som har
gjort et stopp utenfor Barisal by. Han
forteller at de har om lag 100 slanger
som de bruker i show. Inntekten fra
disse showene varierer sterkt, fra
ingenting til 200 taka (24 kroner).
Slangene fanger de selv i
regnperioden. Av og til selger de
slanger til kinesere i Dhaka for å tjene
litt ekstra. For en kobra kan de få
opptil 5000 taka. Sardar Akkel påstår
at de ikke tapper giften fra
kobraslangen, med unntak av når de
blir tilbudt penger for giften. Selv har
Akri blitt bitt fem ganger, men han
kurerte seg selv ved å suge ut giften.
De fleste som blir bitt, snører
bittstedet sammen med en snor og
drar til sykehuset.

Gruppen med slangetemmere kommer
opprinnelig fra Dhaka, men reiser
rundt i Bangladesh hele året. Til å
forflytte seg selv og vognene de har
med, leier de elvebåter, og de
Akkel Alis kone Bibi og deres yngste barnebarn Popi oppholder seg kun en uke eller to på
leker med en kobra. samme sted før de drar videre.

29

Til tross for sterke minner fra ødeleggende sykloner, er det solskinnsdagene som dominerer på Kawar
Char, ytterst mot Bengal-bukta.

30

Samsul (foran)
og Moghbul (til
høyre) trives
godt på Kawar
Char med et
halvt hektar
land, frisk luft
og tilgang til
fersk fisk.

Lykken er et stykke jord
For 15-20 år siden fikk landløse leilendings- mer land ikke hadde vært å forakte, men i forhold til
familier rundt Koakata tilbud fra staten om et eget leilendingstilværelsen er dette alt de ønsker seg. De
jordstykke ved kysten, i et område kalt Kawar Char. peker spesielt på frisk luft, flotte soloppganger og
Mot selv å rydde skogen som den gang dekket hele solnedganger, tilgang på gratis fiske fra stranda, og det
området, fikk de tildelt en halv hektar land, som de lille jordstykket som gir både ris og grønnsaker til eget
betalte staten 67 taka (i dag 8 kroner) for. I fint vær forbruk i tillegg til litt overskudd for salg. I tillegg får
kan landskapet på Kawar Char minne om et dansk de gratis ved fra skogen i nærheten, og kumøkk som
ferieparadis med lange strender og små sanddyner som bøndene i området lar dem få, blir tørket til brensel og
beskytter den dyrkbare marka bakenfor. Kanskje ikke brukt som gjødsel.
tilfeldig at danskenes offentlige bistandsorganisasjon
Danida har vært spesielt aktiv her. Befolkningen på Kawar Char har gravd en åpen
brønn som gir drikkevann til hele landsbyen. De dyrker
Med beliggenhet helt ut mot Bengal-bukta er ris, vannmelon og ulike grønnsaker, men siden de bare
imidlertid Kawar Char svært utsatt for sykloner og bruker regnvann til irrigasjon, kan de sjelden dyrke noe
flodbølgene som følger disse. Moghbul Hossain (75), i tørkeperioden. Rishalmen som er igjen etter tresking,
en av landeierne på Kawar, kan fortelle at det ikke har benytter de som brensel om vinteren.
vært alvorlige flodbølger de siste årene, men at den
siste store syklonen i 1991 medførte store ødeleggelser Selv om det er mer land å ta av på Kawar Char
på Kawar Char og i områdene rundt. Flodbølgen som og i området rundt, er det i dag ingen som får tildelt
fulgte syklonen gikk 15 kilometer inn i landet. Moghbul nytt land. På stranda utenfor Gangamati-skogen, som
mistet moren, sønnen sin og en av brødrene. Tårene er nærmeste nabo, har fiskere satt opp en klynge enkle
presser på når han tenker tilbake på dette. En annen av hytter. Området er ekspropriert av den statlige
beboerne, Samsul Huq Kasi, mistet syv av sine ti søsken turistorganisasjonen Parjatan, som har planer om både
i samme syklon. De fleste av dem som døde den gangen økoturisme og flyplass her. Fiskerne som bruker stranda
var kvinner og små barn. Moghbul mener at dårlige som base når de flytter ut hit i vintersesongen. Resten
svømmeferdigheter og kvinnenes sarier (stort tøystykke av året jobber de som landarbeidere et stykke inn fra
som surres rundt kroppen) hadde noe av skylden. kysten hvor de har sine faste bopeler. Dårligere tider
for landarbeidere, kombinert med gode priser på fisk,
Selv om 70 ganger 70 meter jordbruksland ikke har ført til at de har tatt opp lån fra en mahajan for å
er så mye, er alle vi snakker med på Kawar Char kjøpe båter og det utstyret de behøver.
fornøyde med tilværelsen. De fleste er enige om at litt

31

Landløse fiskere preger ennå den idylliske stranda utenfor Gangamati-skogen.
Om noen år er det kanskje øko-turistene som tar over?

Kriminelle leieinnkrevere

Under Ershad-regimet for 16 år siden fikk
familien Hossain tildelt 20 mål statseid land
på en sedimentøy i Mehgna-deltaet. Det
samme fikk om lag 100 andre familier, som i
dag livnærer seg som småbønder og fiskere
på øya.

Selv om øya er såpass avsidesliggende at
ingen av barna der går på skole, plages
familien Hossain og de andre familiene av
kriminelle bander som forlanger leie for jorda
de har fått tildelt. Normalt dukker disse
bandene opp en gang i året og forlanger leie
for hele året. Alle familiene vet at bandene er
i stand til å gjennomføre alle truslene de
kommer med, og punger ut med det som
kreves for å få fred et år til.

Livet hos familien Hossain på det nye
tildelte landet er fredelig så lenge
kriminelle ikke kommer og krever leie.

32

Yngel og kongereker
I 1985 mottok Bangladesh et lån fra Et like stort problem for lokalbefolkningen som
Verdensbanken på ca 210 millioner kroner for utvikling tapet av store landarealer og ressurser, er at rekeoppdrett
av rekeoppdrettsnæringen. Fangsten av ville reker, som krever minimalt med arbeidskraft i forhold til
var dominerende i Bengal tidligere, ble for kostbar og jordbruket som ble drevet tidligere. Landløse og andre
lite konkurransedyktig i forhold til oppdrett av reker i fattige som tidligere var avhengige av økologiske
blant annet Sørøst-Asia. I dag er 140 000 hektar av fellesressurser og arbeid på rismarkene, sitter i dag igjen
kystområdene i Bangladesh brukt til rekeoppdrett. Dette som de store taperne i forbindelse med rekeindustrien
tilsvarer 13 prosent av alt land som brukes til oppdrett i kystområdene. Den lille arbeidskraften som behøves
av reker på verdensbasis. Oppdrettsnæringen gir hvert i oppdrettsnæringen blir i tillegg normalt bragt inn
år Bangladesh millioner av dollar i valutainntekter. utenifra av oppdretterne.

Rekeoppdrett krever 7-8 måneder med En alternativ levevei for landløse og andre fattige
stagnerende brakkvann, og deltaområdene ved kysten grupper, har blitt å fange yngel til oppdrettsnæringen.
i Bengal er som skapt til formålet. I og rundt Langs hele kysten i Bengal møter man mennesker som
mangroveskogen Sundarbans finnes i utgangspunktet sleper et håvlignenede redskap etter seg langs
verdens største naturlige produksjon av reker. elvekanaler og strandkanter. Flertallet av disse er
Oppdrettsnæringen har imidlertid ikke bare vært positiv kvinner og barn fra fattige husholdninger. Bak
for befolkningen i kystområdene. Store landområder yngelsamlernes aktivitet står det mektige pengeutlånere
har blitt kjøpt opp av forretningsmenn fra ulike deler som finansierer aktivitetene og som kjøper opp fangsten
av landet, i mange tilfeller i samarbeid med utenlandske til avtalte priser for å selge den videre til
investorer. Innflytelsesrike oppdrettere har også tatt over oppdrettsnæringen.
statlig eid land som tidligere var tilgjengelig for
lokalbefolkningen. Fangst av yngel er vanskelig å regulere, samtidig
som inntekten er sårt tiltrengt for mange. Dette fører
Både tidligere fellesområder, jordbruksland og blant annet til at det fanges så mye at det er en trussel
fiskedammer har blitt fylt med saltvann for å drive for den naturlige tilveksten av reker. Yngelfangst på
oppdrett. Da oppdrettsnæringen i Bengal startet opp, dagens nivå er svært kortsiktig med tanke på fremtidige
ble også store arealer mangroveskog hogd ned for å gi ressurser. I tillegg fører den til at enda mer makt og
plass til rekepoldere. Når disse områdene fylles med rikdom kommer på færre hender ved at den tidligere
saltvann, endres den økologiske balansen i lang tid fellesressursen rekeyngel, overføres fra økosystemer alle
framover. Jordsmonnet i tidligere risdyrkingsområder har tilgang på til lukkede systemer kontrollert av noen
har blitt for salt til å kunne benyttes til risdyrking i tiår få.
framover, selv om rekeoppdrettet skulle opphøre i dag.

33

Livet på marginen

Recomendados

Recomendados

Más contenido relacionado

Más de FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier

Más de FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier (20)

Livet på marginen