Fra seminaret "Humanitet på Prøve". Et seminar om lavterskel og skadereduksjon.

1. Humanitet på prøve Tøyenkirken8. juni 2011 Randi Ervik, Diakonhjemmet høgskole Norsk skadereduksjonblant injiserende stoffbrukere

2. Farlige kvinner, homsepest - og den generelle befolkning:diskusjoner og linjevalg Hiv positive og/eller prostituerte kvinner ble omtalt som «dødsmaskiner» og «bomber» og «smittebro» til den generelle befolkning. «A living bomb is walking in thestreetsof San Fransisco» (Shilts 1987:519). Røster her hjemme som ønsket merking av hiv positive. (Litt historie: internering av prostituerte kvinner og «tyskertøser» på Hovedøya fra juni 1945 – 1946 for å hindre spredning av seksuelt overførbare sykdommer). I Norge ble den fryktede hiv – epidemien møtt med klokskap av helsemyndighetene Det hiv-forebyggende arbeidet bygget på samarbeid med representanter for risikogruppene

3. Engangssprøyta - symbol på nytt paradigme Hiv – forebyggende arbeid krevde kunnskaper og detaljer omkring sprøytebruk og seksuell atferd «Det var vår politikk fra ganske tidlig å ikke gå inn i samtaler om mange forhold direkte knyttet til stoffbruket, (…). Sprøyten var ganske fjern for oss, den var forbundet med selve stoffbruken og stoffopplevelsene. (…). En kunne ha ulike oppfatninger av sprøytesalg, eller ikke engasjere seg, for det vi drev på med, var å få folk til å slutte» (Sherdin 1990:43, fra intervju med medarbeider i Uteseksjonen i Oslo).

4. Helsedirektoratet Seksjon for tiltak mot aids, Oslo helseråd Sterk statlig styring – bidro med midler og la premisser for arbeidet Samarbeid med målgruppene for tiltakene helt sentralt Rådgivningstjenesten for homofile og lesbiske SEKSJON FOR TILTAK MOT AIDS - 1987: UNIK-prosjektet - 1987: Fengselsprosjektet - 1988: Sprøytebussen - 1990: Mobiliseringsprosjektet

6. returbokser til brukte sprøyter

7. sprøyteautomater

10. Til videre diskusjon De skadereduserende tiltakene har en klar helseprofil. Men: Er tiltakene godt nok tilrettelagt til å møte de mest vanskeligstilte stoffbrukerne? Anerkjennes og anvendes brukernes kompetanse i tilstrekkelig grad når man planlegger og utvikler tiltakene?