2. Identitet
skapes i samspillet mellom individ og fellesskap
er foranderlig med en stabil og konstant kjerne
Språk
vårt viktigste kommunikasjonsmiddel
har en viktig symbolfunksjon ved at det synliggjør
• hvem du er (kjønn, alder og bakgrunn)
• hva du står for (interesser, verdier og holdninger)
• hvor du hører til (geografisk og sosialt)
Språkbruk og identitet er derfor nært knyttet sammen
3. Inkluderende eller ekskluderende språkbruk
• For å skape identifikasjon og nærhet
• For å markere forskjeller og kanskje undertrykke
Ordvalg er verdivalg
Massemediene påvirker holdninger gjennom
ordvalg
Inkluderende eller ekskluderende skriftspråk
• Dreier seg om grad av forståelse hos leser
• Enkelt og greit språk vs. kompliserte setninger med
mange faguttrykk/ lite brukte uttrykk/ fremmedord
4. Viktig i det moderne samfunnet, f.eks. pga. Internett
Offisielle skriftspråk i Norge:
Bokmål
Nynorsk
Valgfrihet i skriftform påvirkes av tekster vi leser,
mottaker og eget/andres talemål
Konservativ form er gamle/ tradisjonelle former
Radikal form har skrivemåter som ligger nær hverandre eller
har samme form på nynorsk og bokmål
Moderate former er de formene flest bruker, som er verken
spesielt tradisjonelle eller nye
Konservativ
nynorsk
Moderat
nynorsk
Radikal
nynorsk
Radikal
bokmål
Moderat
bokmål
Konservativ
bokmål
5. Talemålsvarianter (dialekter)
Standardtalemål = mest skriftnært
Andre talemålsformer = normbaserte
Talemålsvariant:
Én bestemt geografisk, sosial eller etnisk variant av
talemål
Spontan og preget av gjentakelser, småord, pauser
og feilkonstruerte setninger
Påvirkes av geografisk, sosial og etnisk tilhørighet,
situasjon og samtalepartner
Ingen offisiell talemålsnorm i Norge
Muntlig språk er primært
6. Standardtalemål påvirker talemålsvariantene
Utviklingen går fra lokale til regionale talemål
Målmerker
• Beskriver enkeltlyder, bøyningsformer eller
trykkforhold i talemålet (altså dialektens særtrekk)
• Syv målmerker
• Målmerkene er sjelden absolutte, men endres stadig
noe
7. Infinitiv
Uttalen av l
Palatalisering
Apokope
Eg – je – jæi - i
Den ”blaude kyststribe”
Skarre-r
Begreper:
Identitet = To egenskaper som virker sammen: det som gjør hver og en av oss unik – og det som gjør oss lik andre. Identiteten er altså både noe foranderlig og variabelt, men med en stabil og kontant kjerne.
Språk: Skille mellom muntlig og skriftlig form, samt grad av spontanitet og situasjonsavhengighet (mottaker, respons, kroppsspråk, grammatikk m.m.).
Symbolfunksjon = at noe står for noe bestemt, her at språket avslører hvem du er, hva du står for og hvor du tilhører.
Begreper:
Ekskludere = å stenge ute
Stigmatisere = merke/ «stemple»/ henge ut
Skriftlig språk er planlagt, ofte mer beskrivende/ forklarende enn muntlig språk, tilpasses mottaker (brev til arbeidsgiver vs. chatt), grammatikk m.m.
Offisielle skriftspråk i Norge
Konservativ
Radikal
Moderat form
Begreper:
Primært = først, grunnleggende, viktigst
Talemål
Talemålsvarianter
Geolekt = Talemålsvarianter innenfor geografisk avgrensede områder (dialekter)
Soiolekt = Sosiale grupperinger som snakker sin egen språkvariant ut fra bestemte faktorer, som alder, kjønn, yrke, utdanning eller interesser (ungdomsgrupper, østkantdialekten i Oslo)
Etnolekt = Mer et blandingsspråk enn dialekt (kebabnorsk, rinkebysvensk)
Kebabnorsk = blanding av innvandrerungdoms morsmål og norsk
Rinkebysvensk = svensk blandet med pakistansk, og etter hvert også andre innvandrerspråk
Standardtalemål = talt form av skriftspråket bokmål eller nynorsk, uten verken lokal eller regional tilknytning, som ofte brukes i formelle situasjoner og gis høy prestisje
Prestisje = Status, innflytelse, anseelse
Normalisere = Å legge om fra et lokalt farget talemål til et skriftmålsnært talemål
En normal versus en norm = nedskrevne og vedtatte regler versus uskrevne regler som folk flest kjenner eller følger
Begreper:
Målmerke = språklig særtrekk, som brukes til å sortere og skille mellom de ulike talemålsvariantene
Heimfeste = plassere talemålsvariant geografisk, sosialt eller etnisk
Begreper:
Infinitiv
Infinitiv på –e: I såkalte e-mål ender infinitiven alltid på -e: å vere, å sove, å skrive, å finne. E-mål finner vi blant annet på Sørlandet, på Nordvestlandet, i området rundt Bergen og i Troms og Finnmark. Også i standardtalemålet ender infinitiven på -e.
Infinitiv på –a: I noen dialekter ender alle infinitivene på -a: å vera, å vita, å skriva, å finna. Disse dialektene kaller vi også for a-mål. Vi finner dem på Vestlandet fra og med Indre Sogn og sørover til Kvinesdal/Lista i Vest-Agder.
Infinitiv uten ending: I mesteparten av Nordland fylke har alle infinitivene apokope, det vil si at endingen har falt bort. Her heter det å skriv, å læs, å lik, å kast, å bær, å vær.
Kløyvd infinitiv: I de fleste dialektene på Østlandet får éi gruppe verb -a i infinitiv, den andre får -e. Det heter for eksempel å væra, å leva, å veta, men å skrive, å finne, å kaste. Vi sier derfor at dialekten har kløyvd (todelt) infinitiv.
Kløyvd infinitiv og apokope: I Trøndelag har vi også et system med kløyvd infinitiv. Her får den ene verbgruppa -a eller -å: å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. Den andre gruppa får apokope: å skriv, å finn, å kast.
Typer l = tykk og vanlig
Palatalisering = lyden som kommer når vi presser oversiden av tungen mot ganen i slutten av ordet (uttales mann som ”manj” eller ”mæinn”
Apokope = endingsvokalen faller bort (”forskrekkels” eller ”begravels” istedenfor forskrekkelse/ begravelse)
Den ”blaude kyststribe” = holder på b, d, g istedenfor p, t, k (”blaudkage”, ”fodball” istedenfor bløtkake/ fotball)