Artikkel

1. 16 fredag 23. februar 2018| Meninger |
Temporære byrom har en naturlig plass
i den virkeligheten vi lever i i dag. Mid-
lertidige prosjekter kan komme og gå,
dermed fornyes, og derfor sørge for at by-
ene våre tilbyr det samfunnet ønsker og
trenger til enhver tid. En tilnærming til
byplanlegging som tydelig tilrettelegger
for- og oppmuntrer til temporær bruk,
vil resultere i mer robuste og tilpasnings-
dyktige byer enn vi har i dag. Innen få år
håper jeg derfor å se et offentlig organ
med et slikt ansvar, og at flere private ut-
byggere får øynene opp for de positive
konsekvensene av denne type praksis.
Nye forhold krever ny type planlegging
I en verden hvor både klimaforandringer
og teknologisk utvikling skjer i en rasen-
de hastighet, blir tilpasning til nye for-
hold en viktig og kontinuerlig oppgave.
Ikke minst dersom vi også tar hensyn til
pågående demografiske endringer, slik
som økning av antallet eldre, flyktning-
krise, økt mobilitet og flytting, ser vi hvor-
for det er absolutt nødvendig at våre by-
rom stadig oppdateres til å passe dagens
behov. Det er med andre ord på høy tid at
vi lærer oss å sette pris på det temporære,
ser verdien av midlertidighet uten å føle
at vi trenger å strebe etter permanens.
Regjeringskvartalet
Mellomfasen fra et byggeprosjekt blir
vedtatt til det står ferdig, kan vare lenge.
I mange tilfeller godt over to år, som er
det plan og bygningsloven definerer som
grensen for at et sted skal regnes som
temporært i dag. For Regjeringskvartalet
er det allerede gått syv år siden terror-
handlingen hvor boligmassen ble bom-
bet. Kvartalet står stort sett tomt fortsatt,
og det nye regjeringskvartalet forventes
ferdigstilt rundt år 2027. Ti år fra nå. Som
en reaksjon på det som hadde skjedd,
ble det vedtatt å bruke over 15 millioner
kroner til ny vaktsentral for blant annet
å holde mennesker ute av området. Der-
som disse midlene isteden hadde blitt
brukt på temporære tiltak på plassen i
denne mellomfasen, hva kunne den be-
tydd for byen da?
I Regjeringskvartalets tilfelle må plas-
sen behandles med en spesiell varsom-
het på grunn av historien som ligger
bak, men temporær bruk av byrom og re-
spektfull og verdig eksistens kan godt gå
hånd i hånd. Det kan være selve årsaken
til at plassen blir vedlikeholdt og verd-
satt i påvente av noe nytt. Det kan la oss ta
tilbake kontroll over byen vår og gi noe
tilbake til folket istedenfor å fokusere på
hva som ble tatt fra oss.
Losæter
Et godt eksempel på temporær bruk av
byrom i påvente av fremtidig utbygging
er Losæter på Sørenga i Oslo.
Midlertidige
byrom gir
permanent
suksess
Mellomfasen fra et byggeprosjekt blir vedtatt
til det står ferdig, kan vare lenge. I ventetiden
kan det etableres løsninger på mange dags-
aktuelle utfordringer.
Kronikk
Andrea Haave
Jenssen
masterstudent,
landskaps-
arkitekturstudiet,
NMBU
Fra Losæterfestivalen i september i fjor – med konserter, kunstutstilling, brødbaking i
Bakehuset og urtedrikker med ingredienser fra hagen. Området er tatt midlertidig i bruk
i påvente av fremtidig utbygging. Foto: Andrea Haave Jenssen
Bakehuset er det eneste som er permanent, og det ble nominert til Oslo bys arkitektur-
pris i 2017. I bakgrunnen er det nye Munchmuseet under oppføring.
Foto: Andrea Haave Jenssen
fredag 23. februar 2018 17| Meninger |
Ordfører i Flå, Tor Egil Buøen, må
være dypt fornærmet over min ar-
tikkel 19. februar med hans kom-
mune som eksempel på naturøde-
leggende hytteutbygging. Følgende
er faktum: Det planlagte utbyg-
gingsområdet representerer det
siste større sammenhengende ube-
bygde område mellom Vassfaret og
Hallingdal. Når ordføreren preste-
rer å skrive at det siden 1960-tallet
er bygget 300 hytter i området, er
det derfor uriktig.
Det aktuelle utbyggingsområ-
det utgjør flere kilometer urørt na-
tur mellom to eldre hyttegrender.
Dette området blir nå rasert med
veier og annen infrastruktur for
1800 høystandardhytter som strek-
ker seg innover mot landskapsvern-
området Vassfaret. Dette kommer
i tillegg til minst like store utbyg-
gingsområder iverksatt av samme
kommune i nordøstre ende av No-
refjell.
Ikke menneskerett å eie hytte
Når en liten kommune på ca. 1000
innbyggere fritt kan gjennomføre
slike enorme prosjekter, godt støt-
tet av stor privat kapital, er det tid
for å heve blikket og tenke overord-
net og fremtidsrettet. Forlenger vi
den trenden vi her er inne i, vil vi
om få tiår stå overfor enorme øde-
leggelser av villmarkspreget natur.
Og ett sted må vi sette bremsene på.
Det er ikke en menneskerettighet
å eie en hytte. Og det må være våre
sentrale politikeres ansvar å tenke
helhetlig og sette strengere ramme-
betingelser for kommunale utbyg-
gingsprosjekter av den type jeg har
omtalt.
Som jeg nevnte i min artikkel, er
tendensen faktisk gått i motsatt ret-
ning, og kommunene har i praksis
fått større selvstendighet. En for-
utsetning for en slik selvstendig-
het må være naturfaglig innsikt og
evne til å planlegge mer fremtids-
rettet enn til det som gir kortsiktig
inntektsvekst. Antagelig vil situasjo-
nen i så måte bli bedre når vi får sto-
re, sammenslåtte kommuner, som
kan bygge opp gode fagmiljøer på
flere områder og slik tiltrekke seg
høyt kompetente personer.
Krydrer med usakligheter
Når jeg innledningsvis nevnte at
ordføreren må være dypt fornær-
met, skyldes det de usaklighetene
han «krydrer» sitt innlegg med. Han
skriver således at jeg «får hyttena-
boer og konkurrenter til småviltjak-
ten» og antyder med det at her lig-
ger mitt motiv for å skrive om dette.
Her er det uriktigheter i flere lag.
Min hytte på ca. 40 kvadratmeter
uten strøm ligger anslagsvis 8–10
km fra det aktuelle området.
Jeg har for mange år siden årlig
hatt en til to dagers fuglejakt i om-
rådet, men har ikke jaktet der de sis-
te ti årene. Det er derimot grunnei-
ere og sambygdinger av ordføreren
som har gått mot utbyggingsplane-
ne fordi de mener at elgjakten blir
ødelagt. De er ikke blitt hørt.
Ordfører på tynn is
Ett sted må vi sette bremsene på. Det er
ikke en menneskerettighet å eie hytte.
Debatt
Georg Fr.
Rieber-Mohn
tidligere høyeste-
rettsdommer
For 15 år siden fremsto Loallmennin-
gen som en grå og livløs øy av asfalt, om-
gitt av industri og trafikk på alle kanter.
Siden den gang har det skjedd en enorm
transformasjon, og området er nå blitt til
en frodig plass full av urkorn, jordskokk,
smil og mennesker fra alle samfunnslag.
Losæter startet som et kunstprosjekt på
initiativ av Bjørvika utvikling. På spørs-
mål om hvordan de tenkte da de gikk i
gang med oppgaven å utvikle Losæter,
svarer Anne Beate Hovind, prosjektleder
for kunst i Bjørvika utvikling: «Det hand-
ler om folk. Å skape gode steder og god
historiefortelling i en dynamisk prosess
som alltid fortsetter å endre seg.»
Denne plassen er et skoleeksempel på
hvordan temporære byrom kan være
med på enten å skape en ny- eller styrke
stedets eksisterende identitet. Videre kan
de fremme en følelse av eierskap ved at
beboerne hele tiden får ta en aktiv rolle i
utformingen av plassen.
Like viktig som de temporære tiltake-
ne i seg selv, er møtene som skjer i denne
sammenhengen. Midlertidige byrom
har en viktig sosial funksjon fordi en slik
type drift kan gi organisasjoner og grup-
per med mindre penger og oppslutning
mulighet til å leie plass billig og møte li-
kesinnede. Disse gruppene ville kanskje
ikke hatt økonomi til å leie et tilsvarende
sentralt og stort område da de ellers må
konkurrere om plassen med større, kom-
mersielle aktører.
Temporære prosjekter er som regel
billigere å drifte, og benytter seg ofte av
gjenbruk av materialer; brakker contai-
nere, trematerialer og annet på plassen.
Dessuten har vi en tendens til å aksep-
tere mer på midlertidig basis enn vi ville
gjort om et prosjekt var permanent. Dette
åpner opp for å teste ut nye og utradisjo-
nelle måter å designe et byrom på og til å
prøve ut andre aktiviteter på enn plassen
enn ellers.
Oppfordring til fremtidens planleggere
Temporære byrom kan være løsningen
på mange dagsaktuelle utfordringer. Når
verden forandrer seg, og både klimafor-
hold og demografi endres, må vi også for-
andre måten vi planlegger. Midlertidig-
het lar oss stadig tilpasse oss nye forhold
på kort tid uten langdryge byråkratiske
prosesser. Jeg håper både staten og pri-
vate planleggere innen kort tid gjør kon-
krete grep for å tilrettelegge for mer tem-
porære byrom. Dette vil bringe oss et steg
nærmere den robuste fremtidsbyen vi er
avhengige av å skape.
Fra Høgevarde hytteområde i Flå kommune, der det nå pågår en storstilt
utbygging. Foto: Hilde Harbo
på Losæter under Ekebergåsen
(i bakgrunnen) er asfaltørkenen
inntil videre erstattet av frodig
vegetasjon.
Foto: Andrea Haave Jenssen
© Kartagena / Statens kartverk
KarlJohans gt
Rådhusgt.
Skippergt.
Vippetangen
Lambda
0 200 m
Opraen
Oslo S
Sørenga
Losæter
Hva er et hytteliv?
Gjennom mange år har jeg hatt fan-
tastisk gode naturopplevelser på
Gravarhøgda på Dagali. På 1100 me-
ters høyde, uten å kunne se annet
enn ett og annet hyttetak, har jeg
hatt utsikt til Hallingskarvet og til
en fantastisk stjernehimmel uten
konkurranse av elektriske lys. Det
lar seg ikke beskrive.
Noen ganger har vi måttet dra til
Geilo for innkjøp. På veien dit har vi
ikke unngått hyttebyene, store, dyre
og eksklusive «villaer» som ligger
tett i tett. Eierne har sannsynligvis
kunnet bestille oppvarming, ren-
gjøring, måking og catering ferdig
servert. Enkelte har brukt 50 millio-
ner på sin «hytte». Jeg synes litt synd
på dem som tror dette er hytteliv. De
slipper utedo, å bære ved og vann,
måke snø og lage mat på et bitte lite
kjøkken. Men peiskosen, samhørig-
heten, samtalene og kortspillet er
noe en ikke opplever ellers.
Som Georg Fr. Rieber-Mohn skri-
ver, har gigantiske utbygginger av
vår fjellheim pågått i lang tid, og
det planlegges videre utbygging.
Bygdekommunene ser økonomisk
vinning og arbeidsplasser i dette.
Men har de naturforvaltere?
Jeg er sterkt imot at noen få skal
kunne ha råderett over verdifull
norsk natur. Jeg håper så inderlig at
det kommersielle ikke får herje vi-
dere. Vår natur må forbli vill!
Grete Kragerud
Nøtterøy